Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Statskirken - tid for avvikling!

«Skal siste rest av sosialdemokratisk styringsvilje bestå av retten til å utnevne biskoper og proster?»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statskirken har vært blant sommerens hetere politiske tema. Vidar Kleppe har krevd kristen trosbekjennelse av statsministeren, Rannveig Frøiland har satt spørsmålstegn ved Kirkens modenhet i forhold til å styre i eget hus, mens Kjell Magne Bondevik har foreslått at «Kirken selv» skal få utnevne proster og biskoper, og Trond Giske har avstått fra å overprøve Oslo bispedømmeråds ansettelse av kapellan i Majorstuen kirke.

Selvsagt står statskirken for avvikling. Ordningen er meningsløs og gammeldags - ingen ville ha funnet på et slikt system i dag. Spørsmålet er hvor raskt avviklingen skal skje, på hvilken måte og med hvilke konsekvenser. Dagens statskirkedebatt må først og fremst være en diskusjon om tempoplan - ikke om prinsipper. De prinsipper finnes ikke, som tar statskirkeordningen i forsvar. Ordningen lar seg utelukkende forsvare ut fra pragmatisk/taktiske premisser. Hvem kan konstruere et prinsipielt teologisk eller politisk grunnlag til forsvar for tanken om at en moderne stat skal bekjenne seg til ett formulert livssyn?

Teologisk finnes det knapt begrunnelse verken for det ene eller for det andre. I henhold til luthersk teologi og vår kirkes bekjennelse er kirkeordningen et spørsmål om hensiktsmessighet - i prinsippet et underordnet spørsmål. Så sant forkynnelse og sakramentsforvaltning skjer i henhold til luthersk tro og lære, kan Kirken ordnes på hvilken som helst måte. Kirkens relasjoner til statsmakten blir da interessant kun som et ledd i et maktpolitisk spill.

Dette perspektivet er nyttig for lesning av Kjell Magne Bondeviks utspill. Hans forslag er en del av en (kirke) politisk interessekamp - ikke et utslag av teologisk refleksjon. Staten har utnevnt samtlige biskoper fram til denne dag. Noen ganger har man strødd sand på de kirkelige avstemninger - andre ganger har man fraveket disse. I dagens bispekollegium er f.eks. Gunnar Stålsett, Rosemarie Köhn og Øystein Larsen utnevnt på tvers av - men ikke i motsetning til - det kirkelige votum. Av tidligere biskoper er såvel Eivind Berggrav som Per Lønning utnevnt på samme vis. Ikke minst skapte en borgerlig regjerings utnevnelse av Per Lønning som biskop i Borg høylytte kirkelige protester - man snakket om statlig overgrep, om «spiker i statskirkens likkiste». Cand.theol. Kjell Magne Bondevik vet at vår kirkes forkynnelse og sakramentsforvaltning aldri har vært i fare på grunn av noen bispeutnevnelse. Hans forslag bæres ikke oppe av bekymring for Kirkens forkynnelse, men av et spesielt syn på hvem som skal ha makt i Kirken.

I debatten som kommer, og som bør forsterkes fram mot neste års valgkamp, er det viktig å fastholde at spørsmålet først og fremst er av politisk art. Det er Stortinget som bestemmer Grunnlovens ordlyd - ikke Kirkemøtet; og det er tid for at våre politiske partier drøfter og tilkjennegir sitt grunnleggende syn på Statskirken. Enkelte har allerede gjort det: SV, Frp og Høyre har gitt sine signaler. KrF sitter - sin vane tro - på gjerdet og venter på hva «Kirken selv» mener, mens Venstre, Sp og Arbeiderpartiet synes å ha etablert seg blant statskirkeordningens fremste allierte.

Særdeles interessant - og betydningsfullt - blir det å følge med på hva Arbeiderpartiet gjør. De senere år synes de - ironisk nok - å ha seilt opp som statskirkeordningens fremste politiske garantist. Om man tar Rannveig Frøiland - partiets talskvinne i kirkesaker - på alvor, så har de en tilnærmet messiansk selvforståelse av sin rolle i norsk kirkepolitikk. Partiet ønsker tydeligvis å framstå som garantist for den åpne folkekirke - en merkverdig blanding av frelser og fotballdommer; instansen som skal rydde opp når det floker seg til som verst for Kirken selv.

Personlig føler jeg det beklemmende å være prest i en kirke som ikke makter å stå på egne ben. Jeg forundres over teologiske meningsfeller som åpent vedstår seg at de trenger politiske partier som krykker - ellers klarer ikke Kirken å stå oppreist. Og jeg forundres ytterligere over at et parti som en gang tilhørte norsk venstreside, så hemningsløst hengir seg til en ordning der ett enkelt livssyn gis prioritet og privilegier. Gjennom Arbeiderpartiets «modernisering» har vi de senere år vært vitne til hvordan de slipper tak i og kontroll over den ene offentlige institusjon etter den andre. Skal siste rest av sosialdemokratisk styringsvilje bestå av retten til å utnevne biskoper og proster?

I Norge har motstanden mot vår statskirkeordning de senere år gått langs to hovedlinjer: Fra politisk hold via en statsforståelse som ut fra venstreradikale eller liberalistiske holdninger avviser tanken at noe livssyn skal ha privilegier framfor andre. Og fra konservativt kristent hold ut fra en forestilling om at Kirken er ufri under staten. Å skille kirke og stat framstår som et ledd i en slags kirkelig frigjøringskamp.

Ut fra dette framstår det enkelte underlige allianser og mesallianser. Biskopen i Agder og redaktøren i Dagbladet blir kampfeller - gamle kristensosialister framstår som sterke forsvarere av et bestående system de i yngre dager opponerte kraftig mot, og fordums ateister, humanetikere og AKP-ere med nye maktposisjoner innen Arbeiderpartiet ender opp som garantister for at den evangelisk-lutherske tro skal forbli Kongens og statens offisielle religion. Kanskje vil de til høsten stemme sammen med KrF for å lovfeste Kirkens dåpsopplæring - et indre-kirkelig prosjekt Vårt Lands redaktør aldri noensinne har beklaget seg over at staten blander seg inn i.

Dette kan umulig være en sunn situasjon å vurdere Kirkens framtid ut fra. Er det mulig å forvente at politikere en stakket stund overser den kirkelige maktkamp, og spør seg selv hvordan de «ut fra eget ideologiske ståsted» skal håndtere religion, religionsfrihet og religionslikeverd i et mangfoldig, flerkulturelt og multireligiøst samfunn? Hvor pragmatisk - hvor taktisk beregnende skal man egentlig bevilge seg selv å være bare for å få utnevnt enkelte «liberale» biskoper?

Er det for mye å forvente at oppegående politiske partier med Arbeiderpartiet og SV i spissen, simpelthen sier at statskirkesystemet er en moderne stat uverdig? At man gjør vedtak der man forbereder og forplikter kirke og stat på en ny situasjon der de formaliserte bånd kappes av, der Den norske kirkes privilegier opphører - de mangehånde formålsparagrafer fjernes og det kirkelig/pompøse nærvær ved ulike offentlige festforestillinger forsvinner. Så får kirke og stat sette seg ned og i fellesskap løse de mange utfordringer som dermed oppstår av juridisk, økonomisk, historisk og kulturpolitisk art.

Da skal ikke minst Kirken få testet sin egen troverdighet og sitt eget fellesskap. Konservative kretser vil oppdage at alt snakk om statlig undertrykking først og fremst er preget av overdrivelse og begrenset innsikt i egne privilegier. «Liberale» statskirketilhengere vil trolig måtte venne seg til å stole litt mer på Den Hellige Ånd og litt mindre på Arbeiderpartiets kirkepolitikere. Og vi vil alle oppdage at en folkekirkes styringsproblem ikke først og fremst er knyttet til lav deltakelse ved de kirkelige valg, men til den lave deltakelse i gudstjenester og kirkelige aktiviteter i perioden mellom valg av styringsorganer.

Det finnes et bredt sammensatt kirkelig utvalg som jobber med disse spørsmålene. Med den erfaring man har med tilsvarende brede utvalg, er det liten grunn til å forvente noen entydig konklusjon vedrørende hovedspørsmålet. Til gjengjeld vil de kunne rydde opp i og sette fingeren på enkelte mer praktiske problemkomplekser. Men vi kommer likevel ikke utenom et større offentlig utvalg, oppnevnt av Storting og regjering, sammensatt med såvel politisk som teologisk bredde. Et slikt utvalg bør ha et ryddig, konkret og entydig mandat: Gjør rede for hva som må til for å fullføre en selvinnlysende politisk målsetting: Å gjøre slutt på vår uverdige statskirkeordning.

Før den råtner på rot!