Statskirken og verdiene

«Å ta tak i en verdidiskusjon i bakkant av verdikommisjonen og statskirkeinnstillingen er vanskelig og uoversiktlig.»

Det var vel på syttitallet - man diskuterte kristen formålsparagraf i barnehagen. Jeg minnes en tegning av Finn Graff - grotesk-kritiske Graff på sitt beste: Et barn i en huske - husken er trukket bakover, en prest (tror jeg) er i ferd med å slippe husken og barnet. Huskens tauender er festet opp ytterst på tverrbjelkene i korset - enhver vil se at når husken slippes og barnet dyttes, så dundrer den vesle rett inn i korsets kraftige vertikale bjelke.

Jeg vet ikke om noe argument mot kristen formålsparagraf som gjorde sterkere inntrykk på meg - aldri skjønte jeg bedre folks opplevelse av kristelig overgrep. Siden den gang har jeg vært imot kristen formålsparagraf i barnehage og skoleverk. Av to grunner - én teologisk, én politisk - pluss den alminnelige Grundtvigske sannhet: «Tvang til tro er dårers tale!»

Teologien først: Hver gang det snakkes om kristne formålsparagrafer, understrekes det fra tilhengerhold at her er det kun snakk om verdier - grunnverdier som er nedfelt gjennom landets tusenårige kultur og historie. Ingen skal behøve å være redd for slikt, sies det - kristen formålsparagraf handler kun om etikk; i denne sammenheng er trosspørsmål komplett uvesentlig. Og kristen etikk - det er da noe alle må være for!?

Som prest og som kristen har jeg alltid syntes denne form for argumentasjon skurrer. Den smaker av teologisk reduksjonisme. Hvordan kan man fra kristelig hold snakke om kristne verdier uten å snakke om tro? Om kristendommen inneholder noen verdier, så må da sannelig troens verdi rangere høyest? Vi skyter oss selv i foten om vi sier at kristen formålsparagraf ikke handler om trosspørsmål. Hvis kristen formålsparagraf ikke handler om tro, så handler det ikke om kristendom overhodet.

For nestekjærlighet er ingen eksklusiv kristen eiendom. Den deles med flere livssyn - religiøse og ikke-religiøse. Det finnes felles røtter her, men det finnes også ulike begrunnelser for beslektede etiske ståsted. Utfordringene i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn vil alltid være å meisle ut en noenlunde felles plattform for verdivalg i så vel skole- og lovverk som i mangfoldet av kulturelle ytringer.

Og da beveger vi oss inn i den politiske sfære, inn i problemstillinger som er ytterligere aktualisert i og med debatten om stat og kirke - en debatt som dette året er dratt i gang i og med det såkalte Bakkevig-utvalget, hvis arbeid blant annet skal opp til drøftelse på høstens kirkemøte, og som etter hvert også må følges opp av politiske organer.

Det kirkelige Bakkevig-utvalget valgte et politisk utgangspunkt for sin utredning: Norge er et flerreligiøst samfunn - kirkeordningen må primært orientere seg ut fra det demokratiske ideal og prinsipp om religionsfrihet og kravet om like rettigheter og like muligheter for alle former for religiøs praksis. Så sant - selvsagt - denne ikke kommer på kollisjonskurs med innlysende menneskerettigheter som for eksempel retten til liv, ytringsfrihet, like rettigheter for alle etniske grupperinger så vel som for ulike seksuelle legninger. Med dette valget gjorde Bakkevig-utvalget spørsmålet om kirke og stat til et politisk spørsmål - ikke bare til et internt kirkelig anliggende. Om dette spørsmålet for eksempel skulle legges ut til folkeavstemning, så må selvsagt alle norske borgere ha stemmerett - uavhengig av religiøs tilhørighet.

Bakkevig-utvalget valgte å ikke drøfte spørsmålet om religiøs formålsparagraf i sin fulle bredde. Det resulterte i en overfladisk drøftelse av Grunnlovens paragraf to, og fullstendig fravær av synspunkter på formålsparagrafene for blant annet landets skoleverk. Nå var ikke disse spørsmålene satt på dagsordenen i utvalgets mandat, men utvalget kunne selvsagt lagt problematikken inn blant premissene for eget arbeid. Det er grunn til å beklage at de ikke gjorde det.

Til gjengjeld øker behovet for et politisk sammensatt utvalg. Oppdraget må da være å finne ut hvordan vi praktisk og prinsipielt skal håndtere det livssynsmangfold som blir stadig tydeligere og mer påtrengende i tida som kommer. Dette utvalget må påta seg den oppgaven som Bondeviks sagnomsuste verdikommisjon aldri var i stand til å gå inn i: Å arbeide seg fram mot - og diskutere muligheten for - et mulig verdifundament for framtidas Norge.

Kanskje vil den endelige konklusjon simpelthen bli at det ikke lar seg gjøre - om man samtidig skal garantere et tilstrekkelig bredt livssynsmangfold. At man ikke skal - og ikke bør - erstatte Grunnlovens paragraf to med et slags verdimessig minste felles multiplum.

Men underveis skal steiner bli snudd. Underveis skal vi gå inn i kongerikets historiske, kulturelle og politiske arv. Tusen års kristendomshistorie, innpå et hundreårs sosialdemokratisk tradisjon - demokrati og liberalitet; den kontinuerlige spenning mellom fellesskapsløsninger og individuell frihet, samt nyinnflyttede kulturelle verdier og tradisjoner. Alt vi har arvet er selvsagt ikke godt - men mye vil vi vurdere som umistelig. Tilkjempede verdier som vi aldri skal gi på båten.

Det handler bl.a. om rettferdighet og solidaritet. Om frihet for enkeltmennesker til å gjøre vesentlige livsvalg - om retten til å bli behandlet likt, uansett religion, rase, kjønn eller seksuell legning. Dersom religionsfriheten kolliderer med disse prinsipper og verdier, ja, da må simpelthen religionsfriheten vike. Det må vi våge å fortelle hverandre - å forplikte hverandre på. Vi aksepterer ikke overgrep i religionsfrihetens navn.

I et slikt perspektiv vil statskirkedebatten tangere så vel debatten «rundt» Shabana Rehman så vel som den snurrige, men prinsipielt viktige debatt som Human-Etisk Forbund dro i gang i sommer, da de slo et slag for Den norske kirkes rett til å diskriminere homofile.

HEF hadde selvsagt sin egen agenda når de reiste spørsmålet, men overser ett viktig prinsipielt moment: Når religionsfriheten skal settes opp mot samfunnets allmenne regelverk, så forutsetter det at det omstridte standpunkt er et sentralt anliggende i den aktuelle religion. Retten til å diskriminere homofile er ikke det. Banalt sagt - simpelthen fordi det går an å tro på Jesus og mene at homofile skal ha samme rettigheter i kirken som alle andre har.

Å ta tak i en verdidiskusjon i bakkant av verdikommisjonen og statskirkeinnstillingen er vanskelig og uoversiktlig. På den annen side - dagens politiske samtaler er så nærsynte, så pragmatiske og så personorienterte at det ville være forfriskende og stimulerende om det politiske miljø for en gangs skyld våget å gå inn i et uoversiktlig landskap der prinsipper og ideologier igjen ble tatt på alvor, og det finnes få eller ingen kortsiktige gevinster som kan høstes inn. Det finnes trolig flere spørsmål enn det finnes svar. Men vi er nødt til å ta en slik diskusjon, og et bredt politisk miljø må ta det ansvar og vise det mot som verken Bakkevig eller Bondevik hadde.

Statskirken står for avvikling - det er bare et spørsmål om tempo. Jeg har ikke fantasi til å tenke meg ett eneste reformvedtak som bevisst vil bidra til å sementere dagens ordning. Problemet er selvsagt at det politiske system er konserverende; det vil alltid gå lang tid mellom hver gang det gjennomføres reformer som monner. Jo mindre radikalt man går til verks nå, jo lengre tid tar det før vi får en religionspolitikk og et religionssystem som er et moderne, mangfoldig og demokratisk samfunn verdig.

Et stortingsoppnevnt utvalg må få et mandat som er mer radikalt enn Bakkevig-utvalgets slappe mantra «Samme kirke - ny ordning». Det må ta inn over seg utviklingens eneste mulige retning, og det må drøfte ulike konsekvenser for det kulturelle og religiøse mangfold.

Og for all del: det er ikke politikernes ansvar å sørge for en såkalt bred folkekirke. Kirken må selv sørge for å finne den gode og fruktbare balanse mellom bredde og dybde. Den har sitt eget mandat ut fra sitt eget trosgrunnlag. I stedet for å speide etter politiske krykker for videre vandring, burde det være tilstrekkelig å feste blikket på kirkens opphavsmann.

Han gir god retning og god støtte for det meste.