Statskirken sett fra muslimsk ståsted

STAT OG KIRKE: Et fullstendig skille mellom stat og kirke er ikke til det beste for minoritetsreligionene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I ETTERKANT av Gjønnesutvalgets utredning om forholdet mellom Den norske kirke og den norske staten har 2500 ulike instanser kommet med høringsuttalelser. Før rapporten om høringsuttalelsene foreligger har imidlertid Arbeiderpartiets sentralstyre kommet med et ganske så oppsiktsvekkende vedtak. Motbøren vedtaket har fått fra andre partier, og ikke minst innad i partiet, gjør det vel tvilsomt om dette kan bli godkjent, men like fullt vekker det debatten til live igjen. Spørsmålet om hvilket, om noe, forhold det skal være mellom staten og Den norske kirke virker langt fra avgjort.Fra et rent prinsipielt ståsted har tanken på at staten skal ha en religion, lite med et moderne demokrati å gjøre. I et demokrati bør staten være livssynsnøytral. Verdivalg i lovgivning må være et resultat av den demokratiske opinionskampen. Dette betyr ikke at religion ikke kan ha innflytelse på de politiske prosessene, men at staten skal være nøytral rent konfesjonelt.Statskirkeordningen i Norge har imidlertid også vært sentral i å sikre likebehandling og like rettigheter for minoritetsreligioner, og dermed vært en positiv og konstruktiv ordning for å sikre livssynsmangfoldet i det norske samfunnet. Imidlertid kan det virke som om statskirken har utspilt den rollen, og at ordningen nå vil være mer en byrde i den videre samfunnsutviklingen. En avvikling av statskirkeordningen kan også ha betydning for Norges relasjon til andre land med mindre demokratiske tradisjoner, hvor nyansene i den norske statskirkeordningen ikke nødvendigvis forstås, kun at Norge har en ordning der staten styrer og særstiller en bestemt kirke.

STATSKIRKEORDNINGEN, slik den er i dag, skaper også et problem for kirken. Det virker intuitivt galt at politikere skal ha bestemmelsesrett over kirkens troslære og ritualer, og velge ledere for Den norske kirke. Når ethvert annet tros- og livssynssamfunn fritt kan velge egne ledere, bør også lederne i Den norske kirke velges i samsvar med egen ordning, ikke av politikerne. Vi ser at en del politikere ikke ønsker å gi slipp på denne makten.Gitt problemene skissert ovenfor kan man tenke seg at en fullstendig atskillelse er løsningen. Men dette synet deles ikke av alle, og begrunnelsen for dette er sammensatt. For det første kan man ikke, og bør man ikke, ta for lett på den historiske relevansen til statskirken. Den norske kirke har en særstilling i det norske folk, og det må man nødvendigvis ha respekt for, også i lovgivningen.Hvis den norske kirke skal fortsette å være en landsdekkende folkekirke, med tilstedeværelse også i distriktene, er man fullstendig avhengig av bevilgninger fra det offentlige. En fullstendig atskillelse vil i tillegg også skape en rekke problematiske forhold, for eksempel strid om bestemmelsesretten over kirkens eiendommer og kirkebygg.

DET ER OGSÅ et problem at det ofte settes et likhetstegn mellom livssynsnøytralitet og sekularisme. Her er det kanskje på tide å klargjøre noen begreper. I denne teksten brukes ordet sekularisme for å beskrive den aggressive antireligiøsiteten, mens ordet sekulært brukes om en åpen, pluralistisk og fri religiøs utfoldelse i det offent-lige rommet. Det første er problematisk, det andre forbilledlig.En fullstendig atskillelse mellom kirken og staten kan brukes som brekkstang for sekularismen med en «avreligionisering» av samfunnet, noe mange muslimer er sterkt imot. Å skape et sekularistisk offentlig rom hvor religiøse uttrykk forbys, er like lite nøytralt som ethvert religiøst diktatur hvor det offentlige rom kun forbeholdes en gitt religion. Det mange ikke synes å ta inn over seg, er at et sekularistisk livssyn er like mye et valg som et gitt religiøst livssyn, og forsøket på å presentere dette som nøytralt er verken sannferdig eller riktig.Statskirken har sikret et relativt nøytralt offentlig rom, hvor livssynsmangfoldet i Norge har kunnet utvikle seg. En videre utvikling av dette livssynsmangfoldet sikres imidlertid ikke gjennom sekularismens inntreden i det offentlige rommet.

IDEEN OM Å avskaffe den grunnlovsforankrede statskirken, men erstatte den med en lovforankret folkekirke (alternativ 2), virker som et alternativ som tar vare på det beste fra de to andre forslagene, nemlig enten en fullstendig atskillelse eller å fortsette som før. Ordningen sikrer et offentlig rom hvor livssynsmangfoldet kan vokse, den sikrer kirken de ressursene den trenger for å kunne gi et tilbud til folk i det ganske land, samtidig som andre trossamfunn også sikres tilsvarende økonomisk støtte.Selv om dette er det beste av de tre alternativene er det noen sentrale svakheter i det også. I alternativ 2 foreslås det at Stortinget tar over rollen til kirkelig statsråd. Dette er på mange måter problematisk, for mens kirkelig statsråd kan forstås som et kirkelig organ, kan man neppe si det samme med Stortinget. Der vil folk med en annen konfesjonell tilknytning, endog en annen religion eller mangel på sådan, kunne bestemme over kirken. Det var muligens dette Arbeiderpartiet ønsket å gjøre noe med, men forslaget til sentralstyret inneholder for mange andre svakheter.

DEBATTEN OM «religion i det offentlige rom» raser ikke bare i Norge, men i store deler av Europa. Det er en vanskelig og meget kompleks problemstilling, og den bærer i seg kimen til flere andre debatter. For meg personlig er dette også en av de viktigste, om ikke den viktigste, siden ved en debatt om statskirkens fremtid. Religionenes inntreden, eller tilstedeværelse, i det offentlige rom er nemlig mest fremtredende, synlig og provoserende når det dreier seg om religionen til en minoritet i samfunnet. I Norge har denne debatten historisk sett primært stått mellom det kristne Norge (med Den norske kirke og frikirkene) på den ene siden, og humanetikere og ateister på den andre. Sammen med arbeidsinnvandringen på 1960- og 1970-tallet fikk imidler-tid Norge et større mangfold av religioner inn i landet. Debatten om religionens plass i det offentlige rom er dermed for mange samtidig en debatt om minoriteters stilling og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet.

SOM INDIVIDER vil vi alle bringe med oss de verdier og tanker vi henter fra våre respektive livssyn og religiøse overbevisninger. Å prøve å skape et offentlig rom kjemisk renset for disse verdiene og tankene vil ikke bare være kunstig og unaturlig, det vil være direkte feil, fordi vi dermed tar fra mennesker retten til å være seg selv fullt og helt.Nå er jeg klar over at de færreste virkelig ønsker at det offentlige rom ikke skal ha plass til noen religiøse uttrykk, men samtidig har vi sett at marginale grupperinger gjennom manipulasjon og kløktig bruk av mediene ofte greier å sette dagsordenen. Det er derfor jeg tar avstand fra alternativ 3 - en fullstendig atskillelse av stat og kirke. Ikke basert på hva alternativet er i seg selv, men på hva det kan føre til.Åndelighet og religiøsitet har i de siste årene vist en tilbakekomst som kan minne om fugl føniks, med en oppblomstring av religiøse bevegelser over den ganske verden. Samtidig har de ikke-religiøse livssyn utviklet sin egen åndelighet, og i større grad enn sitt utspring blitt en del av et religiøst livssynsmangfold. For mange er religionen også i stor grad knyttet til identifikasjon. Det er ellers vanskelig å forklare hvordan ca. 85 % av befolkningen er medlemmer av statskirken, mens bare rundt halvparten tror på Gud.I debatt om religioners rolle i samfunnet blir ofte den destruktive kraft, som man tenker seg at religiøsitet bringer med seg, trukket frem. Det blir å ikke se skogen for bare trær. Mens religioner fra tid til annen har blitt misbrukt og brukt for å ødelegge, ser vi i minst like stor grad at religionen har spilt en positiv rolle og gitt mange mennesker et bedre liv med mening og innhold. Det er riktig nok et problem at enkelte mennesker bruker andres behov for åndelighet til å skape et maktapparat, men å se på religionen som den skyldige part her blir å rette baker for smed.

MANGE STILLER spørsmål ved om muslimer ville endre synspunkt på hele problemstillingen dersom muslimer skulle få et flertall i Norge. Skrekkscenarioer om teokrati, ekstremisme og fanatisme tegnes da ofte som en «fremtidsvisjon» man tillegger muslimer.For å ønske et teokrati eller prestevelde, kreves det først at man har prester. Hos sunnimuslimer eksisterer ikke presteskapet på samme institusjonelle måte som det eksisterer i kirken. Imamer og religiøse ledere er heller ikke sett på som et mellomledd mellom Gud og mennesker, men skal bare veilede og hjelpe en på veien. En imam er også rent formelt kun en person som leder bønnen. Enhver troende muslim har selv et direkte og personlig forhold til Gud.Også blant muslimske lærde er det en pågående debatt om hvordan ting skal forstås ut fra Koranen. Vi kan se på Marokko, hvor en revisjon av familielovgivningen har ført til det den lokale pressen kaller en reformmessig revolusjon. De mener at disse reformene stadfester en juridisk, politisk, sosial og kulturell likestilling mellom kjønnene. At dette ikke har vekket større interesse her i Vesten, er jo én sak, det er nå engang slik at «gode» nyheter fra den arabisk-muslimske verden sjelden gir store nyhetsoppslag. Men det som var minst like viktig som selve reformen, var reaksjonen fra landets legale «islamistiske» opposisjon, som hilste endringene velkommen og sa at «Kongens tale er inspirert av en intelligent nylesning av de hellige tekstene».

MANGE MUSLIMER, både besøkende og norske, har påpekt at Norge når det gjelder å oppfylle rettferdighetskrav, er nærmere å være en islamsk stat enn mange muslimske land. Med muslimske land mener jeg land hvor majoriteten er muslimer, uten at staten behøver å være islamsk av den grunn. De fleste av diktaturene i den muslimske verden er da også sekularistiske. Lederne kan ofte bruke en religiøs språkdrakt, men staten er i all hovedsak preget av antireligiøs sekularisme. Ofte mer enn de fleste vestlige land. Dette har i hovedsak sammenheng med at religiøse krefter sees på som en mektig og farlig konkurrent til disse herskerne, og derfor blir undertrykt. I muslimske land med demokrati, for eksempel Tyrkia, ser vi at muslimske partier spiller en helt annen og langt mer positiv rolle i samfunnsutviklingen enn det vi ser i diktaturene. Det er også interessant å se at et land for mange nordmenn ikke anses som muslimsk hvis det ikke er et diktatur. Ei heller vekker det den store oppmerksomheten i norske medier.Man kan i denne sammenheng for eksempel se på et land som Senegal - et land med en overveldende muslimsk befolkning som lenge hadde en katolsk president. Dette skapte ingen større overskrifter, men greier vi i det hele tatt å forestille oss det motsatte?

JEG MENER at debatten om religionens plass i det offentlige rom alltid dreier seg om minoriteters stilling og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet. Ålukke det offentlige rom for religiøse uttrykk, slik at religiøse muslimer blir låst ute, er problematisk, ikke minst fra et rettferdighetsperspektiv. En slik handling vil også kunne føre til en rekke utilsiktede konsekvenser, som vi har sett i saken om ekteskapslovgivning. Her ble loven endret til at rett til å kreve skilsmisse måtte gis begge parter for at ekteskapsinngåelse skulle være gyldig. Saken ble hurtigbehandlet i Stortinget etter press og intens lobbyvirksomhet fra blant andre den innvandringsfiendtlige «tankesmia» Human Rights Service.I en nesten panikkaktig stemning ble forslaget pisket igjennom på rekordtid, uten at man kanskje hadde god innsikt i de påfølgende effektene. Et formål var å ramme muslimer. Men politikerne skjønte raskt at muslimene ikke hadde et problem med dette, mens andre (religiøse jøder og katolikker i dette tilfellet) utilsiktet ble rammet. Lovforslaget har blitt forsøkt trukket tilbake fra regjeringens side, men Stortinget har ikke latt dette skje. Nå ligger lovforslaget til behandling og omformulering hos departementet, og det blir spennende å se hva regjeringen gjør med saken.

SLIKE HENDELSER skaper bare flere misforståelser, og det gir næring nettopp til ekstremistene. Om vi lukker vårt offentlige rom for religiøse uttrykk og for å framsette oppfatninger som er forankret i religion eller livssyn, da vil vårt samfunn være mer utsatt for tilsvarende hendelser.Muslimer bør ikke søke særbehandling av muslimer. De skal søke rettferdighet, likhet og rimelighet - for alle. Hvis vårt offentlige rom holdes åpent for oppfatninger forankret i religion og livssyn, øker dette sjansene for at muslimer og andre i Norge kan leve fordragelig sammen i gjensidig respekt og forståelse - på tvers av eksisterende tros- og livssynsforskjeller.

Vil du logge inn før du fortsetter?

Det koster ingenting, men det hjelper oss med å tilby deg en bedre leseropplevelse.

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer