ANGREPET: Jens Stoltenberg i ruinene av regjeringskvartalet. Bygningene falt, men de politiske institusjonene besto. Foto: Jeff J Mitchell/Getty Images
ANGREPET: Jens Stoltenberg i ruinene av regjeringskvartalet. Bygningene falt, men de politiske institusjonene besto. Foto: Jeff J Mitchell/Getty ImagesVis mer

Statsmannskunst

Kriser er ildprøven for regimer og politiske ledere. De valg som treffes kan lede til sammenbrudd eller til gjenvinning av likevekt og ny styrke, skriver Einar Hagvaag.

Jens Stoltenberg satt i statsministerboligen og skrev en tale som han skulle holde neste dag på Utøya da han hørte smellet fra det verste angrepet på mot Norges parlamentariske monarki etter andre verdenskrig. Det var fredag ettermiddag, og utover kvelden vokste krisa til det utenkelige, med et massemord på landets antatte framtidige politiske lederskap på Utøya. Svært mye sto på spill.

De valgene statsministeren og hans nære medarbeidere måtte treffe fra første øyeblikk og utover kunne lede videre inn i ulykka eller til ny styrke — for statsminister, regjering, regime, land og folk. De første valgene får følger for de neste, og ting må ikke gjøres i gal rekkefølge.

Krisas første øyeblikk kan seinere vise seg avgjørende. Stoltenberg gikk ned i det sikre tilfluktsrommet i kjelleren av statsministerboligen og satte igang krisehåndtering sammen med bare én politisk medarbeider. Det første budskapet gikk ut derfra: Statsministeren er uskadd. Landet styres.

Norges regjering har styrt landet uten avbrudd, på tross av et utbombet regjeringskvartal. De politiske institusjonene, vårt regime, ble ikke slått ut. Det var avgjørende viktig.

Neste punkt på hans dagsorden var de døde og de sårede: «Alt tilgjengelig redningspersonell er på stedet og alle tilgjengelige ressurser er satt inn i redningsarbeidet», het det i Stoltenbergs første uttalelse.

Kriserådet, med utenriksminister Jonas Gahr Støre, justisminister Knut Storberget, helseminister Anne-Grete Strøm-Eriksen og forsvarsminister Grete Faremo, ble sammenkalt som det skal i kriser. Da statsministeren skulle stå fram for journalistene og gjennom dem tale til folket seint på kvelden, ville han opptre sammen med justisministeren og helseministeren, for å vise at nå gjalt det etterforsking og redningsarbeid. Storberget kom, Strøm-Eriksen rakk ikke fram.

Dette var et viktig politisk valg. Stoltenberg ville ikke peke ut noen skyldige. Hadde han stått fram sammen med utenriksministeren, og enda verre forsvarsministeren, ville det se ut som landet var angrepet utenfra.

—Jeg har et budskap til de som angrep oss. Og til de som står bak. Det er et budskap fra hele Norge. Dere skal ikke få ødelegge oss. Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden. Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon, sa han.

Det er et klart budskap, men til en ikke utpekt mottaker.

Stoltenberg har flere ganger snakket med statsministeren i Spania, José Luis Rodríguez Zapatero, om valget i Spania i mars 2004. De konservative med statsminister José María Aznar lå an til å vinne klart, men tre dager før valget kom bombe-angrepene mot togene i Madrid med 191 drepte. Aznar utpekte raskt den baskiske separatist-bevegelsen ETA som skyldig. Men mange anklaget ham for løgn, for å prøve å slå mynt på blodbadet, og velgerne snudde. Zapatero vant.

Stoltenberg gikk ikke i samme felle. Og han forsøkte aldri å slå politisk mynt på angrepene som hadde rammet ham, hans regjering og hans parti.

«Man endrer ikke et land uten å skrive og fortelle en historie», sier Henri Guiano, den dyktige taleskriveren til president Nicolas Sarkozy i Frankrike.

Stoltenberg fortalte historien om en liten, men stolt nasjon, som svarer på bomber og blodbad med «mer demokrati, mer åpenhet». Han kvalte tilløpene til jakt på syndebukker i fødselen, han stanset all politisk strid, og han samlet landet om forsvaret av demokratiet.

Og folket slo ring om sin statsminister, som viste dem hittil ukjente personlige egenskaper. Han viste ro og styrke samtidig med sterk medfølelse, aldri uverdig vrede. Han dro ut og trøstet de sårede og pårørende og fikk trøst hos dem. Han takket de som sto på for å redde det som reddes kunne. På denne måten hadde folket en synlig leder hele tida, som fikk dem til å føle seg trygge midt i galskapen.

Under den tilsvarende krisa i Spania i 2004 gjorde Aznar det motsatte. Han utpekte raskt feil fiende. Han mistet folkets tillit. Han splittet folket i stedet for å samle det. Han mante til krig, i stedet for å be folk holde hodet kaldt i verdig ro.

I 2001 var president George W. Bush i USA usynlig etter fly-angrepene i New York og Washington. Han fløy rundt i presidentens fly, hans tilfluktsrom. Da han viste seg fram, satte han USA på krigsfot med hatsk retorikk og innførte en slags beleiringstilstad.

Jens Stoltenberg har kommet ut av denne krisa som en — altfor ung — landsfader. Ingen annen av våre nålevende ledere har opplevd liknende press — og han tålte det. Som Reiulf Steen sier det: «Han står som en fakkel i mørket.»