Statsministerkuppet

GERHARDSEN: I Dagbladet 12. mars melder Thomas Chr. Wyller den lille «dagboka» jeg har gitt ut om tida fra 8. mai til 22. juni 1945, «Statsministerkuppet». Til vanlig skal forfattere ikke kommentere bokmeldinger, men med historieskriving og annen generell litteratur kan det av og til stille seg annerledes. Wyller gir meg rett i sentrale vurderinger i boka, men han kommer også med en del innvendingene jeg må imøtegå, særlig påstanden hans om at boka ikke rokker ved den etablerte historiske konstruksjonen.Wyller mener at kuppbetegnelsen passer bedre på Gerhardsens vei til formannsvervet i partiet enn på veien til statsministertaburetten, og sier at den måten han utmanøvrerte den valgte partiformannen Oscar Torp på, savner sidestykke i norsk partihistorie. Det siste er jeg enig i, og jeg har da også med i boka at Gerhardsen til og med unnlot å kalle inn den hjemvendte Torp til møte i det sentralstyret som han var landsmøtevalgt formann i. Men til forskjell fra Wyller ser jeg på denne manøveren ikke som en handling uten videre formål, men som et avgjørende viktig skritt på vei mot statsministerkuppet. I mai-juni 1945 lå den avgjørende makten i Ap\'s sentralstyre, som Gerhardsen straks etter frigjøringa renska for opposisjonelle og andre potensielt forstyrrende elementer - og verken i Stortinget eller i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, som ikke blei kalt sammen før alle viktige beslutninger var tatt.

HVA SA DERIMOT Wyller - som en av de fremste talsmenn for «den etablerte historiske konstruksjonen» - om utmanøvreringen av Torp i den viktige boka si som han selv nevner og er ute etter å forsvare, «Frigjøringspolitikk», fra 1963? Jo, at partiformannen Torp «gled stille og rolig ut», uten at verken han eller andre tok opp noen kamp. Punktum. Hva sier Berge Furre, i standardverket «Norsk historie 1914-2000», eller Knut Einar Eriksen i bind 8 av «Norge i krig», om det Wyller i dag kaller kuppet uten sidestykke i norsk partihistorie? Ikke et ord. Hva sier Tore Pryser, i det relevante bind 4 av «Arbeiderbevegelsens historie i Norge»? Han nøyer seg med å kalle Torp for sentralstyremedlem og hevder at Torp ikke var i Norge da avgjørende sentralstyremøte fant sted. Ap\'s sentralstyre bestemte 4. juni å «invitere» Nygaardsvold til de videre møtene, skreiv Wyller i «Frigjøringspolitikk», og viste dermed at han var uvitende om at det på landsmøte i Ap før krigen var bestemt at så lenge Nygaardsvold var statsminister, skulle han være med i sentralstyret. Den øvrige «etablerte historiske konstruksjon» - representert ved Furre, Eriksen og Pryser - nevner ikke en gang at statsminister Nygaardsvold, altså i strid med landsmøtebeslutning, ikke blei kalt inn til møtene før alle avgjørende kort var lagt.

PARTIET VENDTE seg til Nygaardsvold med et tilbud i tolvte time (det vil si etter at Paal Berg hadde gitt opp å danne regjering), skriver Wyller både i bokmeldinga og i «Frigjøringspolitikk». Men han nevner ikke en gang at Nygaardsvold selv oppfatta henvendelsen som om partiledelsen allerede hadde bestemt seg for Gerhardsen, og bare var ute etter å få Nygaardsvolds bistand til å få Trygve Lie og Oscar Torp ble med i regjeringa. Wyller ser på hjemmefrontledernes ukonstitusjonelle utspill under krigen og anti-parlamentariske planer for etterkrigstida, som ørsmå fjær som blir gjort til fem digre høns - mens undertegnede ser på dem som ikke minst en fortsettelse av en halvsyndikalistisk tradisjon som går tilbake til Tranmæls fagopposisjon, og som etter krigen blei transformert til en slags moderne korporativisme. En slik uenighet skulle vel i hvert fall være et klart uttrykk for at det overordnede synet i boka «Statsministerkuppet» ikke akkurat er i tråd med Wyllers bestående historiske konstruksjon, men lanserer en ny.