Statsrådenes nye regler

Det finnes en enkel tommelfingerregel: Ikke spør en statsråd om hjelp, hvis du ikke er helt sikker på at du vil ha den.

Og spør aldri noen om noe, hvis du ikke vet akkurat hva du vil ha.

FORLAG OG BOKHANDLERE

klarte ikke å bli enige seg imellom da de forhandlet om ny bransjeavtale. Da gikk bønnen til kulturministeren: Kanskje hun kunne hjelpe? Og i går kom svaret, med stram pekefinger: Vil dere ha regjeringens assistanse, må dere gjøre det slik: Bokklubben kan ikke tilby noen rabatt eller lavere pris på bøker som ikke alle andre aktører også skal ha lov til å tilby. Slutt på fastpris på skolebøker, ingen bokhandler-enerett på å selge skolebøker.

Hvis, og bare hvis, disse kravene til en avtale oppfylles, kan regjeringen tilby en forskrift i konkurranseloven som gir fastpris, men bare på skjønn og allmennlitteratur. Blir ikke partene enige, verken vil eller kan regjeringen foreslå fastprislov for å redde stumpene. Da er det fritt fram for full konkurranse fra 1. januar.

VI FÅR LA SPØRSMÅLET OM

hva slags fastprisavtale det vil bli, hvis den gir alle rett til å gi rabatt. Fastprisen i bransjeavtalen er jo allerede en sveitserost av unntakshull. Det viktige er at forlagene har tapt. For dem var særbehandlingen av bokklubber, med egne rabatter, et ufravikelig krav. Bokhandlerne mister sin lønnsomme enerett på å selge skolebøker med god fortjeneste til norske kommuner, men sier seg likevel fornøyd. For deres primære mål var nettopp å få vekk bokklubbens enerett til å gi rabatt.

FORLAGENE BURDE SKJØNT

at dersom departementene ble trukket inn, måtte bokklubbenes privilegier falle. Men de overspilte sin hånd. Ingen regjering kunne vedta et toprissystem for bøker, der en distribusjonskanal får eksklusiv rett til å selge billigere enn andre. Slike fenomener kan bare så vidt dispenseres for, hvis alle parter sier de ønsker det slik.

Forlagene har stått svakt fordi de er splittet. Cappelens Forlag ønsker som sine eiere, svenske Bonnier, full fripris. Bare harde økonomiske argumenter kan kjøpe dem med på en fortsatt bransjeavtale. Og en splittet Forleggerforening kan vanskelig snakke klart med statsråder, for den vet jo ikke hva den ønsker.

NÅR FORLAGENE NÅ er vingeklippet på bokklubbargumentet, kan resultatet fort bli full fripris.

For med regjeringens diktat mistet ikke bare forlagene bokklubbrabatten, de mister også alle muligheter til å bruke bokklubbrabattene som forhandlingskort. Framtida vil bli ekstremt tøff for bokklubbene nå. Og bokhandlerne hadde vært villig til å gi mye, for å slippe å konkurrere mot bokklubbrabatten. Nå trenger de plutselig ikke gi en krone. De har fått sitt viktigste forhandlingskrav i gave av kulturministeren. Lytter du nøye, hører du lyden av forleggere som skjærer tenner.

PROBLEMET MED GÅRSDAGENS

statsråddiktat er at det forandrer spillereglene for forhandlingene, bare tre måneder før en ny avtale skal tre i kraft. Brettet vippes. Og kravene er formulert så absolutte at statsrådene vanskelig kan gå tilbake på dem uten å miste mer ansikt enn en deltaker i «Ekstrem forvandling». Innspillet bærer da også mer preg av Arbeids- og administrasjonsdepartementets ideer enn Kulturdepartementets vurderinger. Dette er konkurransemessig konsekvent, men det er også frimarked light.

MULIGHETENE FOR EN

bransjeavtale kan godt være svekket etter gårsdagens utspill. Trenger forlagene noe å trøste seg med, må det være det at de ikke lenger trenger bære ansvaret hvis fastprisen ryker. De kan jo bare skylde på kulturministerens bransjediktat, denne hjelpende hånda som kom - og vippet spillet.