KRF I REGJERING: Utviklingsminister Dag Inge Ulstein, barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og landbruks- og matminister Olaug V. Bollestad på Slottsplassen etter ekstraordinært statsråd i går. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
KRF I REGJERING: Utviklingsminister Dag Inge Ulstein, barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og landbruks- og matminister Olaug V. Bollestad på Slottsplassen etter ekstraordinært statsråd i går. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Debatt: KrF i regjering

Statsråder klemt mellom kompromiss og konflikt

Kristelig Folkepartis regjeringsforhandlere opplevde tøffe tak på Granavolden. Men det er på statsrådskontoret hardkjøret starter. Da skal ambisjonene fra regjeringserklæringen bli til politiske resultater og aller helst flere velgere.

Meninger

Statsrådshverdagen begynner med et vakkert demokratisk øyeblikk. Det er når et ferskt nøkkelkort overleveres en ny statsråd. Makt og ansvar overføres i verdige former. Men når den avgåtte statsråden er ute av kontoret, oppdager den nye at vedkommende i realiteten befinner seg på et politisk tog i høy fart.

Agnar Kaarbø.
Agnar Kaarbø. Vis mer

I boka Politisk lederskap – beretninger fra statsrådskontorene (Cappelen Damm 2018) intervjuet jeg en rekke tidligere statsråder og statsministere om hvordan det er å havne i denne spesielle politiske posisjonen.

De forteller om en kompleks, hektisk og utfordrende oppgave. Den er fylt med krav om å beslutte, avklare og anvise innenfor eget departements ansvarsområde. Da gjelder det å vite hva man vil. Det gjør ikke alle. Ifølge Gudmund Hernes har vi to typer statsråder: De som kommer inn i departementet og sier: «Her er min politikk.» Så er det de som kommer inn og sier: «Hva er min politikk?»

Statsråder klemt mellom kompromiss og konflikt

Vi får tro at Kristelig Folkepartis påtroppende statsråder vet sånn noenlunde hva de vil. Noen av dem har jo kunnet, hvis de har turt å tenke tanken, forberede seg på statsrådslivet. De har hatt mer tid enn andre som på kort varsel ble kastet inn i den politiske malstrømmen som posisjonen er.

Likevel kan ingen på forhånd vite hvordan de takler en av de mest krevende lederposisjonene i det norske samfunn. Grete Faremo, statsråd under Brundtland, Jagland og Stoltenberg, sier i boka: «Noen, som du tror er sterke, er det ikke. Og omvendt.». Andre eksstatsråder karakteriserer posisjonen som ekstremsport, at du må sove med et øye våkent og at det ikke er noen steder å gjemme seg.

I forlengelsen av saksmengden internt i departementet kommer omfattende saksbehandling før regjeringskonferansene. Her vil statsrådene oppdage at departementet forventer at de kjemper deres sak mot de andre departementene, uavhengig av hva en regjeringserklæring sier. Så har vi krav og forventninger fra eget partiapparat og stortingsgruppe.

For et presset og splittet KrF som skal realisere mange forslag fra en lang erklæring, blir dette ekstra merkbart. Pluss så på egne og andres krav om å være til stede i og for mediene mesteparten av døgnet.

Det skal med andre ord utøves god ledelse internt og god ledelse eksternt. Da må det prioriteres. Utfordringen er at det ikke er mye tid til å planlegge. Kalenderen er allerede full når statsråden ankommer. Som tidligere olje- og energiminister Tord Lien forteller om sitt møte med statsrådslivet: «Etter de første 14 dagene håpet jeg at tempoet snart måtte gå ned. Men det gjorde det ikke. Som statsråd må du være til stede på kontoret og du må være på farten.»

Både Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad har fått herdet seg gjennom en hektisk høst. Nå venter en ny fase. Da jeg intervjuet Ropstad for Ukeavisen Ledelse (nå Dagens Perspektiv) i fjor vår, var han fornøyd med vippeposisjonen. På Granavolden har han forpliktet han seg til et prosjekt som kan gi mer innflytelse, men vil kreve flere kompromisser og forsvar av saker som partier er uenige i.

Den politiske tautrekkingen foregår internt i regjeringen. Da gjelder det å få seire som kan formidles til omverdenen. Å ha avverget et nederlag eller snekret sammen et ullent kompromiss er ikke like enkelt å selge. For de minste regjeringspartiene, som sjelden vinner på regjeringsdeltakelse, er ikke dette lett. De vil like makten som følger statsrådsposisjonen. Men de vil også erfare, som sine forgjengere, at makt følges av avmakt.

Statsminister Erna Solberg har tilsynelatende håndtert det interne samspillet i regjeringen bedre enn Jens Stoltenberg, som ledet en rødgrønn trepartiregjering. Den gikk fra politisk entusiasme til en knallhard forhandlingskultur.

Kristin Halvorsen, partileder i SV og en av arkitektene bak det historiske samarbeidet, sier i boka at det var verdt slitet og ga resultater, men at det ble for mange «smålige diskusjoner på bakrommet. Målet burde være å lage en politikk som alle kom godt ut av. Hvis jeg skulle gjort dette på nytt, ville jeg insistert på mer rom til slikt.».

En av mange utfordringer for den utvidede Solberg-regjeringen er lokalvalget til høsten. Alle regjeringspartiene har fått saker som kan profilere dem i kampen om stemmene. Men det er ikke ubegrenset plass til politiske sideshow og uvørne trapesartister i Solbergs politiske telt. Regjeringsprosjektet må tåle både partiprofileringer og det samlede valgresultatet.

Tidligere Høyre-leder og statsminister Jan P. Syses ord om at det gjelder å henge sammen eller så blir man hengt hver for seg, er fortsatt gyldig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.