Statsstyrt frivillighet?

«Nye, store bevilgninger til frivillige formål kan reise tvil om det er å støtte frivillig arbeid eller å erstatte det.»

I utgangspunktet må økt statlig støtte til frivillig sektor sies å være bra. Men den politiske velviljen skaper også uro. Hva vil politikerne oppnå med disse midlene? Til hvilke formål skal de fordeles, og hvordan? Det kan reises tvil om meningene. Nylig bestemte Stortinget at den statlige støtten til frivillige idretts- og kulturformål skal økes betraktelig. Politikerne mener at det nå må være viktig å lette presset på de mange som driver loppemarked og kakelotteri, slik at disse får frigjort ressurser til de primære aktivitetene. Er denne velviljen overfor Organisasjons-Norge vel gjennomtenkt? Er det klok politikk å svekke frivillig innsats? Er det lurt å erstatte ubetalt arbeid med betalt?

Nye, store bevilgninger til frivillige formål kan reise tvil om det er å støtte frivillig arbeid eller å erstatte det. Det er også uklart om midlene skal realisere offentlige mål, eller om meningen er å støtte foreningslivet på dets egne premisser. Det er disse uklarhetene vi vil ta opp her.

Mange politikere ser ut til å mene at frivillig innsats egentlig er ufrivillig, et mas, jag og press på foreldre som har nok å gjøre fra før. Frivillige aktiviteter bør skiftes ut med slike som er tuftet på profesjonell kunnskap og på fagfolk, som f.eks. betalte trenere, instruktører og ungdomsarbeidere. Slike synsmåter øker behovet for å klargjøre hva frivillig innsats betyr, ikke bare for idretten, men for samhold og tilhørighet i samfunnet.

I Norge er vi langt på vei verdensmestre i frivillighet. Per 1000 innbyggere yter vi ca. 26 årsverk frivillig innsats per år, et tall som bringer oss til Europa-toppen, foran Sverige og land som Nederland, England og Italia. Med ca. to medlemskap per innbygger deltar rundt halvparten av den voksne befolkning med frivillig arbeid hvert år.

Det særegne ved den norske innsatsen er dugnaden , forstått som en kollektiv, ubetalt innsats til beste for noe utenfor eget hushold. Dugnaden har sine røtter i det oldnorske ordet due, som betyr duge, eller dyktighet. Også det oldnorske dygd eller dyd har samme opprinnelse. I det førmoderne Norge kom koplingen mellom dugnad og dyd til syne som praktisk og moralsk begrunnet gjensidig støtte; en granneplikt, en hjelp og omsorg overfor nære personer, hjelp ved innhøsting og bryllup, felles veibygging mm. Grunnlaget for dugnaden har vært likeverd, deltakerne står likt og gir likt, og bekrefter dermed sin tilhørighet til et egalitært, sosialt fellesskap.

Med ungdoms- og bygdelag tok dugnadsånden bolig i byene, og fikk etter hvert de formene vi kjenner: Trener- og lederverv, styre- og organisasjonsinnsats, loppemarkeder, kakelotterier, innsats i båthavner, skog og mark, nærmiljø og bofellesskap. Dugnadsånd og dugnadskultur har overlevd gjennom nesten 1000 år og har vist at sosial identitet ikke så lett lar seg rokke, selv om ytre vilkår endrer seg. Over tid har dugnaden vist seg mer levedyktig enn mange religiøse dyder.

Etter hvert har deler av dugnaden skiftet karakter. Fra å være kollektiv egenproduksjon, går nå et økende innslag av dugnadsinnsatsen med til å skaffe penger til å finansiere aktiviteter. Skiftet viser utviklingen fra husholdsøkonomi til pengeøkonomi, fra et samfunn der kollektivet produserte godene selv, til ett der dugnaden produserer penger gjennom inntektsbringende aktiviteter.

I dag kan vi snakke om dugnadsøkonomi som en særegen, norsk kollektivisme. Mens organisasjoner i Sentral-Europa får rundt halvparten av inntektene sine fra staten, klarer de seg her hjemme med en tredjedel. Forskjellen ligger i den pengegenererende dugnadsinnsatsen som hos oss er den viktigste inntektskilden for foreningslivet, spesielt innen feltene kultur, idrett og nærmiljø.

Det dreier seg om svære beløp. Bare innenfor idrettsfeltet skaper dugnaden inntekter på ca. 1,7 milliarder for det lokale idrettslivet. I idretten går ca. 20 prosent av all frivillig innsats til å samle inn penger, resten går til trening, administrasjon og drift av klubben. Om den totale, ubetalte frivillige innsatsen her skulle ha vært utført som lønnsarbeid, ville det ha kostet ca. 7,3 milliarder kroner, forutsatt en norsk gjennomsnittslønn.

På kulturfeltet er bildet litt annerledes. Her genererer dugnadsarbeidet ca. 300 mill kr. i inntekter per år, i underkant av halvparten av inntektsgrunnlaget. Samtidig er verdien av alt frivillig arbeid rundt 7,5 milliarder kroner. Tallene forteller at det frivillige kulturarbeidet er rimeligere i drift enn idretten, og en større del av det ubetalte arbeidet er aktivitetsrettet, og ikke orientert mot å skape inntekter.

Det er vårt syn at staten bør bruke pengene på kostnadskrevende infrastruktur som forsamlingshus, baner, anlegg mm. I Norges Idrettsforbund foreslår generalsekretær Ivar Egeberg å bruke pengene til å lønne trenere. Det er jo så mange velkvalifiserte trenere som er uten jobb! Med et slikt grep risikerer han å skyve ut en stor gruppe frivillige entusiaster som gjerne vil delta i aktiviteter, men ikke i administrasjon. Betalte fotballtrenere kan bedre resultatene, men svekke det viktige foreldreengasjementet i idretten. Fagliggjøring av frivilligheten er en skummel tendens, den skyver ut entusiastene, øker utgiftene og svekker den folkelige forankringen.

Hva er så poenget med et amatørdrevet sivilsamfunn, der folk yter av sin tid, og ikke primært sine penger? Det siste årene har mange blitt opptatt av hva sosial tilhørighet betyr for vedlikeholdet av samfunnet som fellesskap. Sivile sammenslutninger: frivillige organisasjoner, stiftelser, kooperativer og andre er baser for sivilt engasjement; ønsker om å skape noe sammen med andre. Sosiale nettverk vedlikeholder solidaritet, politisk engasjement, ansvar for medmennesker og andre kollektive uttrykk for 'samfunnsånd'. I dette lyset er dugnaden er økonomisk aktivitet som bygger på, og styrker sosiale nettverk.

I norsk politikk er det liten forståelse for betydningen av slike sosialt integrerende mekanismer. Staten har håndtert frivillige organisasjoner ut fra hva de gjør, og ikke hvem de er. Mottar organisasjonene offentlig støtte, mener staten at de bør bidra til å innfri offentlige mål. Det spiller ingen rolle at det er entusiasme og ikke lønn eller fortjeneste som er drivkraften. Statlig støtte har for noen vært en katastrofe, de har utløst nøyaktig de samme kontroll- og revisjonskrav som følger offentlige midler. Dermed kan noen skarve tusenlapper til Grukkedalen Ungdomslag (om det skulle eksistere) utløse kontroll- og revisjonskostnader for laget som langt overskrider statsstøtten, og som skaper byråkrati, statlig avhengighet og økt administrasjon.

Et problem i seg selv er statens bruk av fordelingskriterier. Når en statlig pott skal spres til titusenvis av lokale aktiviteter og foreninger, krever staten målbare fordelingsregler som muliggjør kontroll. Men nesten alle slike regler har uønskede bivirkninger. Når statsstøtten per medlem blir høyere enn medlemskontingenten, kan det bli fristende å legge medlemskap ut på billigsalg. Tikronersmedlemmer kan utløse en hundrelapp eller to i statsstøtte. Slikt er god butikk, men dårlig moral.

Stadig flere sammenslutninger produserer aktiviteter, og de får ofte dårlig offentlig uttelling for det de gjør. For når statsstøtten varierer med antall medlemskap, betyr ikke aktivitetene så mye. Ved å tviholde på medlemskap som fordelingsnøkkel risikerer staten å konservere organisasjonsformer som ellers ville ha endret seg. Staten kan modernisere seg selv, men blir en bremsekloss for at sivile fellesskap skal kunne gjøre det samme.

Etter vårt syn bør statsmidler støtte opp under dugnadskulturen, ikke svekke den. Når staten nå trapper opp sine tildelinger til frivillig virke, er det viktig å unngå byråkratisering av det lokale foreningslivet og hindre at midlene undergraver en dugnadskultur som vi alle er tjent med å bevare. Det bør ikke være noe mål å erstatte amatører med fagfolk, eller dugnadsinnsats med statsmidler.