PROTESTERER: 13. august demonstrerte folk utenfor Det hvite hus, foran en statue av konfederasjons-general, Albert Pike. Foto: AFP/NTB Scanpix
PROTESTERER: 13. august demonstrerte folk utenfor Det hvite hus, foran en statue av konfederasjons-general, Albert Pike. Foto: AFP/NTB ScanpixVis mer

Minnesmerker:

Statuer til besvær

Minnesmerker er - som vi ser - en potent kilde til kontrovers i land med uforløst historie.

Meninger

Historie og kontekst er ikke uten videre enkelt. På historikerspråk snakker vi for eksempel om empati, et ord som mange forveksler med sympati. I dagligtale utrykker det ofte det samme. I historiefaget betyr empati å forsøke å forstå hvordan folk tenkte i en gitt tid og hvorfor de gjorde det de gjorde. Det er både feil og vrient å tolke menneskers adferd og moralske vurderinger for hundre, to hundre eller tusen år siden, etter vår egen tids standarder.

Faktum er at de alle fleste historiske skikkelser fra – la oss ta syttenhundretallet - oppfattet verden på en måte som i dag ville skapt moralsk oppstandelse. Hadde vi møtt tidsreisende Ludvig Holberg eller Peter Wessel (Tordenskiold) i et hyggelig selskap anno 2017, der samtalen penset over på kvinnesak, homofiles rettigheter, progressiv beskatning eller antirasisme, ville vi antagelig begynt å fikle med servietten og pønske ut en unnskyldning for å forlate selskapet.

Samtidig er mange av disse etter vår tids standard umoralske skikkelsene også mennesker som satte spor i sin tid. Mange av dem fikk verden til å gå fremover. Både Holberg og Wessel står på sokkel i norske byer.

Den siste tiden har debatten, for ikke å si konflikten, rast i USA (men også i Europa) om rivingen av statuer i sørstatene. Flere monumenter av soldater, befal og generalstab fra sørstatshæren har blitt fjernet eller er planlagt fjernet, med den begrunnelse at de representerer rasisme og slavedrift fra et mørkt kapitel i amerikansk historie.

Konfliktens episenter har beveget seg til den lille byen Charlottesville i staten Virginia, der en åtte meter høy statue av sørstatsgeneralen Robert E. Lee til hest rager i byens sentrum. Etter at det ble foreslått å rive statuen, kuliminerte det hele med en stor høyreekstrem demonstrasjon til støtte for konføderasjonen og Lee. De fleste kjenner til det tragiske utfallet der en nynazist pløyde gjennom motdemonstranter. En kvinne ble drept og mange ble alvorlig skadet.

Utover de dramatiske hendelsene er konflikten også preget av en viktig prinsipiell debatt om historie og minnekultur, som også har beveget seg til Norden. Noen er veldig kritisk til demontering: ”Terrorgruppen IS og amerikanske liberale river historiske monumenter. Vi er vitne til et sivilisasjonsforfall av de sjeldne”, skrev Janne Haaland Matlary i Dagens Næringsliv (22.8). En mer nyansert analyse kom fra den danske konservative historikeren Christian Egander Skov i Kristeligt Dagblad (22.8). Egander Skov mener at til tross for at monumentene utgjør et ”opplagt problem”, og til tross for at sørstatene forsvarte ”en i alle henseender foraktelig institusjon, slaveriet”, byr rivingen på minnehistoriske utfordringer og identitetsbærende fallgruver.

Historien uttrykkes gjennom symboler, og er en del av landets lange hukommelse, mener Egander Skov. Men det betyr ikke at konnotasjonen vi legger i disse symbolene er fastlåste, fortsetter han: ”Oppgaven består ikke i å vaske flekkene på historien bort, men derimot å hjelpe en historisk bevissthet på vei, fundert i refleksjon over fortiden, også i det omfang, den ikke lever opp til våre høye standarder for korrekthet og sivilisasjon”.

Egander Skov, som altså mener det er feil å rive konføderasjonsstatuene, har overordnet rett i det meste her. Likevel er det mulig å konkludere noe annerledes.

Jeg synes som historiker at ikonoklasme (ødeleggelse av religiøse eller politiske symboler) er vanskelig å forholde seg prinsipiell til. På den ene siden er det tilfeller hvor det udiskutabelt er på sin plass å rive statuer (mer om det senere). På den andre siden kan det skli ut, i en tid med mye aktivistisk sensurhunger der fortiden skal retusjeres i samsvar med samtidens mer eller mindre samstemte moral. Det er en potensielt farlig utvikling.

Konføderasjonsmonumentene må vurderes i sin historiske kontekst, når de ble reist og hvorfor. Slik jeg har forstått det er et moment i debatten om konføderasjonsmonumentene også om når - og i hvilken kontekst - de ble oppført. En del av monumentene ble reist på begynnelsen av 1920-tallet og på 1960-tallet, to tidsperioder preget av borgerettighetsbevegelser. Det er liten tvil om at enkelte monumenter også ble reist med tvilsomme motiver.

Konføderasjonen er så uløselig knyttet til slaveriet at det ikke er til å komme utenom at slike monumenter fremstår svært støtende for mange. Derfor virker det også litt umusikalsk å elte sammen en generell kritikk av radikal identitetspolitikk sammen med ønsket om å fjerne disse statuene fra torgallmenninger, selv om også radikale grupper bruker statuevelting som ledd i den stadig mer destruktive kulturkampen.

Demontering av historiens synlige symboler i bybildene er selvsagt urgammel. Det er en grunn til at vi ikke finner Hitler-byster i Berlin. For mange ukrainere har kommunisttiden et like katastrofalt ettermæle som den nazistiske okkupasjonen. Du finner ikke lenger Lenin-statuer i Kiev. Noen historiske epoker er åpenbart verre enn andre. Det sovjetiske koloniveldet og den kommunistiske diktaturtiden var ille. Det er selvsagt ingen selvfølge at veinavn og statuer av gamle diktatorer og folkemordere blir stående etter at regimene har falt.

Samtidig er ikonoklasme en autoritær tradisjon. Knebling av historisk empirisk beleggbar historie er en gjenganger i autoritære statsformer. De fleste kjenner til nazistenes kulturelle herjinger. Mao ødela fundamentale deler av den tibetanske og buddhistiske kulturen. Russerne snakket om at man ville være ingeniører også for sjelen: ikono­klasme, ødeleggelse av religiøse symboler og fortidsminner, sto sen­tralt i den russiske revolusjonen. Rødegardistene ødela kulturelle symboler som minnet om det gamle regimet og den gamle kulturen, inspirert av anarkisten Pierre-Joseph Proudhons motto for en ny verdensorden: «makt til å ødelegge, makt til å skape!».

Ellers er det nesten like interessant å se hvordan det reises statuer og i hvilken kontekst, for eksempel i Ungarn og Polen, der det settes opp massevis av statuer av ekstremt tvilsomme høyreautoritære og antisemittiske historiske størrelser. I løpet av PiS’ korte regjeringstid i Polen har kampen om historien blitt løftet opp på et juridisk nivå. Høsten 2016 er en ny lov foreslått som forbyr å fremstille polakker som medvirkende til Holocaust, eller å omtale dødsleire i Polen som “polske”. Formålet synes å være å renvaske minnekulturen og befolkningens kollektive identitet, og fremstille “folkesjelen” som noe tilnærmet organisk og konstant som den autentiske historien.

Siden 2010 har Viktor Orban stått i fremste rekke for å rehabilitere ulne nasjonalister fra krigshistorien, helt i tråd med den nasjonalkonservative driven til å gjenopprette en svunnet historisk storhet som bakteppe for egne disposisjoner og nasjonsbygging.

Rent logisk stemmer det også overens med gjennomgripende nasjonalkonservativ selvlegitimering: Hvis nasjonen er alt, må nasjonen også være god og med en gyllen fortid. Den gode nasjon må fremstilles i form av kollektivt minne, “… ofte ledsaget av påstander om renhet i essens, og dermed gruppen [kollektivet], og hvordan essensen og gruppen går langt tilbake i tid”, slik den amerikanske sosialpsykologen James A. Wertsch har beskrevet det.

Minnesmerker er - som vi ser - en potent kilde til kontrovers i land med uforløst historie.

På sett og vis kan vi si at minnekulturen og minnekulturens symboler inngår i en evig kamp om historien og ønsker om nasjonale hegemonier, ikke sjeldent drevet av politiske, gjerne snevre interesser.

Kontekst er viktig, og det er slett ikke slik at alt skal stå og fortjener sin plass i solen. Så får man heller ta kampen når den kommer, om det utvikler seg i autoritær retning. Den som har kontroll over nåtiden har også kontroll over fortiden, som George Orwell sa. Og man kan snu om på det også: Den som kontrollerer fortiden har også kontroll over nåtiden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook