Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Status for likestillingen

Likestillingen mellom kjønnene er kommet langt i Norge, og det har skjedd en markant forbedring de siste tjue årene. Dette fremgår av en fersk undersøkelse, der vi som forskere har tatt pulsen på kjønnslikestillingen etter oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet.

Hele 90 prosent av både menn og kvinner mener at arbeidet i hjemmet og forsørgelsesansvaret for familien bør deles likt mellom menn og kvinner. Flere enn før følger også opp i praksis. Mens det for eksempel for tjue år siden var hele 95 prosent av mennene som svarte at kona helt eller delvis tok seg av matlagingen, svarer i dag 35 prosent av mennene at de deler dette arbeidet likt med partner, og rundt 15 prosent av de tar hoveddelen av den. Menn deltar også mer aktivt i andre typer husarbeid, samt i omsorgen for barna, blant annet gjennom økt uttak av fødselspermisjon.

De fleste mener dessuten at barn bør oppdras til å bli kjønnslikestilte som voksne, at voldtekt er menns ansvar, og et stort flertall av både menn og kvinner ønsker lengre pappapermisjon – 70 prosent av mennene og 80 prosent av kvinnene.

Kvinner deltar også oftere som likeverdige familieforsørgere, selv om denne utviklingen går saktere enn utviklingen av likestilt arbeidsfordeling hjemme. I parforhold der både mannen og kvinnen har inntektsgivende arbeid, tjener kvinnen omtrent like mye som mannen i omlag en fjerdedel av parene, mens hun i ti prosent av dem tjener mer enn ham.

Samtidig er det ikke til å komme bort fra at likestillingen halter på flere områder i både arbeids- og familieliv. Likestillingen er fortsatt ofte nokså delvis eller inkonsistent. Mange klarer ikke leve opp til likestillingsidealene.

Til tross for at det store flertallet ønsker seg likestilling både hjemme og ute, er det fremdeles far som er hovedforsørger i de fleste familier. Menn arbeider generelt også lengre arbeidsdager, og blant dem som oppgir at de jobber mer enn femti timer i uka, er det nesten utelukkende menn. På den andre siden finner vi at det fremdeles er mor som står for det meste av arbeidet hjemme og med barna, det gjelder særlig opplevelsen av å ha hovedansvaret for at alt går i hop med husarbeid, matlaging, og barnepass.

Vi ser flere grunner til disse skjevhetene.

Likestillingen i Norge har utviklet seg ujevnt – det har vært mest kraft i likestillingsarbeidet på «utvalgte» områder. Særlig arbeidslivet henger etter, med en høy grad av kjønnssegregering, det vil si arbeidsplasser der flertallet er enten menn eller kvinner.

Det er også verdt å merke seg at denne segregeringen ikke bare er stabil, den synes å øke ved at yrker som tidligere var mer kjønnsblandet – for eksempel læreryrket – i økende grad er blitt et kvinneyrke, mens mannsbastioner som for eksempel bygg og anlegg er forblitt mannsarbeidsplasser.

Dette er alvorlig blant annet fordi kvinnearbeidsplasser ofte er kjennetegnet av dårligere vilkår, som lavere lønn. Herfra er det igjen en forbindelse til ubalansen mellom menns og kvinners yrkesdeltakelse: I de fleste parforhold «lønner det seg» fremdeles å la far arbeider mer ute, og la mor ta mer av arbeidet hjemme.

Strategisk sett er det også et problem at bare noen er med i det kjønnssamarbeidende arbeidslivet. Resten går glipp av sjansen til å lære nye samhandlingsformer mellom kjønnene på arbeidet, og arbeidsplassene mister sjansen til å utvikle seg i den positive retningen vi ofte ser der kjønnsbalansen bedres. Her går også næringslivet glipp av et viktig konkurransefortrinn.

Det synes også som om det norske likestillingsprosjektet har «truffet bedre» i middelklassen, mens det ikke oppleves å ha har gitt like klare forbedringer på lavere nivåer. Hele 70 prosent av alle som er spurt, er enige i at dagens likestillingsarbeid «mest er til fordel for de vellykte i samfunnet». Blant de lavtlønte stiger andelen til hele 84 prosent. Og tallene er temmelig like blant menn og kvinner.

Siden likestillingen ikke oppleves å gi like klar fordeler på lavere nivåer, øker også skepsisen til mye av det offentlige likestillingsarbeidet nettopp her. Til gjengjeld får andre løsninger mer gjennomslag, for eksempel kontantstøtte. Jo mindre en person tjener, desto mer positiv er han eller hun også til kontantstøtte, selv om dette klart er en ordning som bidrar til å opprettholde den skjeve arbeidsfordelingen i hjemmet, ved at det i hovedsak er mor som tar ut slik støtte. Av dem med barn under 7 år har bare 15 prosent av mennene, mot hele 72 prosent av kvinnene mottatt kontantstøtte.

Det er ellers verdt å merke at fars økte inntreden hjemme, ikke nødvendigvis bare handler om likestilling. Den synes også å være påvirket av en voksende familie-og-barn-fokusering som kjennetegner både menn og kvinner. Vi ser det i den store andelen menn og kvinner som sier de gjerne ville jobbe mindre, og være mer sammen med barna. Det er selvsagt ikke noe galt i å ha fokus på familien, tvert imot. Problemet oppstår hvis ikke bare far, men også mor følger opp dette ønsket i praksis. Da fortsetter den gamle ubalansen, bare på et nytt nivå.

Økt likestilling krever nemlig ikke bare at far gjør mer hjemme, men også at mor øker sin arbeidstid utenfor hjemmet. Ikke for at familien skal gå for lut og kalt vann. Poenget – når vi snakker likestilling – er nå som før at ansvaret skal deles mellom mor og far, sammen med ansvaret for å forsørge familien, slik også 90 prosent sier de ønsker. Et viktig skritt i denne retningen er å styrke ordninger som gjør det lettere å kombinere familieliv med arbeid, ikke bare for mor, men også for far.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media