Statusangst i hagen

Vi liker å sole oss i glansen av det gode selskap.

NYE SYKDOMMER

oppfinnes hvert år, men nå skal det handle om en veldig gammel og veldig utbredt en, som denne uka må ha rammet store deler av norsk kulturliv. Jeg sikter her til alle oss som liker å sole oss i glansen av det gode selskap, men ikke alltid føler oss som lysfontener selv.

Flaggskipet blant litteraturfiffens sommerfester, Aschehougs tradisjonsrike hagefest, gikk som kjent av stabelen torsdag. Og du var vel hjertelig og åndfullt til stede? Alternativene er mange og katastrofale: 1) Du ble ikke invitert, selv etter en febrilsk telefon til forlaget der du minnet om et hyggelig refusjonsbrev du mottok tidlig på nittitallet, og tilbød informasjonssjefen en halv gris i diskré forsendelse i god tid før jul. 2) Du var blant de utvalgte, men ble surrende som ei flue rundt kjendiser og doldiser, stadig mer mismodig av mangel på oppmerksomhet og omsorg. 3) Du mistet blikkontakten med en rekke nye og spennende bekjentskaper straks du presenterte deg som assisterende redaksjonssekretær i Norsk Hagetidend. 4) Du ble spyttet på av en beruset menneskerettighetsforkjemper som trodde du var Trond Øgrim. 5) Du drakk selv for mye og sølte et breddfullt glass med rødvin rett i fanget på en hvitkledd Eva Joly, og sitter nå hjemme bak nedrullede gardiner og lurer på om det finnes et liv etter den sosiale døden.

ÅKEI, SÅ ER IKKE

dette forfengelighetens fyrverkeri noe for deg. Men slike opplevelser er ikke forbeholdt jeg-svake narsissister i kultur- og mediesektoren. De er allmennmenneskelige og kan ramme selv den verste. (Det finnes garantert noen sjeler som har blitt avvist på Plata - før politiet kom.) Vi kjenner alle følelsen - når våre komplimenter ikke blir gjengjeldt, når ingen snur seg når vi entrer i rommet, når en nær kollega går forbi en på rangstigen. Slike ting skulle ideelt sett ikke plage oss - vi kjenner jo vår egen verdi, og burde ikke være opptatt av andres anerkjennelse - men akk, de fleste av oss er verken Sokrates eller Jesus. Vi er usikre på vår plass i samfunnet og vår egen verdi i andres øyne. Og nå har følelsen fått sitt rette navn: status anxiety. Statusangst. Eller rettere sagt: statusengstelse.

DET ER POPFILOSOFEN

Alain de Botton, mest kjent for «Hvordan Proust kan forandre ditt liv», som lanserer begrepet i sin siste bok. Botton er ingen original tenker, heller en intellektuell DJ som sampler innsikt fra store tenkere og kunstnere, og gir collagen en sympatisk, upretensiøs og leseverdig form. Status er et velkjent tema i sosiologiklassikere som Thorstein Veblens «Den arbeidsfrie klassen» eller Vance Packards «The Status Seekers», men Botton trykker på det ømme sosialpsykologiske punktet: Vår selvoppfatning er som en lekk ballong; den trenger stadig tilførsel av bekreftende helium fra andre mennesker, og kan når som helst sprekke av selv det minste nålestikk. Vi mister humøret om en kollega unnlater å hilse eller smile. Vi føler livet er verdt å leve når en person vi beundrer husker navnet vårt.

HELLER IKKE

det vi kaller statusjag handler først og fremst om streben etter makt og penger, ifølge Botton, men om å bli sett, respektert og tatt vare på - altså kjærlighet. Voksenlivet er preget av to store kjærlighetshistorier: Den første - jakten på den erotiske kjærligheten - er behørig besunget, analysert og hyllet. Den andre - vår jakt etter kjærlighet fra omverdenen - er mer fordekt og skambelagt, selv om den er like intens, like komplisert, like viktig og universell som den første. Den er også like smertefull. Også samfunnet kan påføre oss hjertesorg.

Faktisk mener Botton at opplevelsen av å ikke leve opp til de rådende idealer for suksess er en av vår tids største kilder til mismot og tristhet. Frykten bunner ikke så mye i det materielle som det emosjonelle, å føle seg som «taper» i forhold til andre, å se med bitterhet på «vinnerne» og med skam på seg selv. Statusbekymringene har heller ikke minsket med velstandsøkning, utjevning og demokratisering i de vestlige samfunn. Tvert imot: Den gang alle hadde sin plass i samfunnet og mulighetshorisonten var fraværende, var folk stort sett tilfredse, tross ulikhet og fattigdom. Først når status knyttes til ytelse, og det ikke lenger finnes grenser for hva slags forventninger man kan ha til egen framgang, oppstår følelsen av at det vi er og det vi har aldri riktig er godt nok.

STATUSBEKYMRINGEN

har dog sine positive sider, ifølge Botton. Den får oss til å realisere våre evner, oppmuntrer til fremragende prestasjoner, avholder oss fra skadelige ytterligheter og forener samfunnsborgerne rundt et felles verdisystem. Men opplevd lavstatus går altfor ofte på selvrespekten løs. Så hva skal vi gjøre? Alain de Botton skiller seg skarpt fra andre forfattere av selvhjelpsbøker ved å nekte å gi folk illusjoner. Verden er ikke perfekt, og livet er ikke lett. En av hans bøker heter «Filosofi som lindring og trøst», og den samme stoiske realismen preger også «Status Anxiety». Bottons forslag til «løsninger» på statusproblemet, som fyller siste halvdel av boka, er egentlig måter å forsone seg med situasjonen på. Statusangst er prisen vi betaler for å anerkjenne forskjellen på et vellykket og et mislykket liv, men vi kan endre vår måte å tenke om vår plass i samfunnet, og innse at det finnes alternative kriterier for vellykkethet. Botton ser seg som vanlig tilbake i kulturhistorien, og finner dem i filosofien, kunsten, religionen og hos bohemene. De siste forkastet som kjent borgerskapets verdier (arbeid, velstand, respektabilitet) til fordel for følsomhet, lekenhet og kreativitet.

PROBLEMET ER BARE

at bohemholdningen for lengst er borgerliggjort, noe Aschehougs hagefest til fulle illustrerer etter noen timers gratis beskjenking. Dagbladets evige plageånd, kraftlyrikeren Hagbart Smergel, leverte følgende salve da han ikke ble invitert for et par år siden: «Det årlige bakkanalet i Drammensveien er en skam for alle seriøse kunstnere. I ren Se og Hør-stil boltrer disse forfengelige narrene seg med hverandre, nikker og smiler til kreti og pleti. J'accuse! Jeg anklager norske kunstnere for unnfallenhet og kryping for pengemakt, mediekontroll og jåleri.» Smergel tok til orde for en alternativ fest for de utstøtte i den største hagen av dem alle: «De søkte til skogen / der vin smaker best. / De siste poeter / de ensommes fest.» Da ses vi i Nordmarka til neste år, om angsten griper oss.