«Ways of Seeing»-striden

Statusblind teaterdebatt

Når kunst er aktivisme og aktivisme er kunst, er reaksjonene på kunstverket en del av kunstverket.

KUNST SOM OVERVÅKNING: Ketil Lund og Sara Baban i «Ways of Seeing». Foto: Leif Gabrielsen, Black Box Teater
KUNST SOM OVERVÅKNING: Ketil Lund og Sara Baban i «Ways of Seeing». Foto: Leif Gabrielsen, Black Box TeaterVis mer
Meninger

TEATER: Harde fronter. Hets og trusler. Skuespiller Sara Baban har mottatt og politianmeldt seriøse trusler. Justisminister Tor Mikkel Waras hjem og bil er blitt tagget ned. Etter at teaterforestillingen «Ways of Seeing» ble vist på Black Box Teater i slutten av november, har diskusjonen gått heftig både i sosiale medier og i redaktørstyrte medier.

Det store spørsmålet har vært dette: Er det akseptabelt eller uakseptabelt at kunstnerne har snikfilmet makthaveres hus, og koblet dem opp mot begrepet «rasisme»?

I DEBATTEN OM teaterforestillingen og dens virkemidler kan det lyde som om en liten frigruppe har den samme makt og de samme ressurser som premissleverandørene i departementer, tenketanker og mye leste nisjemedier. Dette er en falsk balanse, og ironisk nok er det nettopp falskheten i denne balansen teaterforestillingen prøver å ta opp. «Ways of Seeing» - som undertegnede så torsdag 29. november, nest siste dag den i denne omgang ble vist - tar opp måten norsk offentlighet er inndelt i adskilte bobler. Den forsøker å finne ut hvem som lever i den bobla som legger premissene for norsk politikk på innvandringsfeltet, overvåkningsfeltet, militærfeltet, og hvordan de lever. Hvilken samfunnsklasse tilhører de? Hvordan forholder de seg til hverandre, og til verden rundt seg?

Som en del av dette snur skuespillerne overvåkningen, og de forsøker å kartlegge makthavernes økonomiske status og nettverkene dem imellom. De spiller at de ligger i buskene utenfor politikeres og samfunnsdebattanters hjem. Ketil Lund, pensjonert høyesterettsdommer og leder for Lund-kommisjonen, som i 1994-1996 kartla ulovlig overvåkning, kommer så spaserende og gir fra seg pedagogisk-personlige forklaringer av norsk overvåkningspolitikk før og nå.

Han redegjør for lover og lovendringer, i teori og praksis. Lund og Baban vandrer rundt på scenen mens de diskuterer, og selv problematiserer forestillingens filming av hus. Slik viser skuespilleren at hun vet at dette er en provokasjon, mens juristen viser til lover og slår fast at både filming og visning er tillatt.

DEBATTEN TOK FOR ALVOR AV etter at justisministerens samboer skrev et emosjonelt ladet avisinnlegg i VG om hvordan hun opplevde å få husveggen sin filmet. «Hadde jeg visst at de var der ute hadde jeg selvsagt fått dem fjernet», skrev Laila Anita Bertheussen. Kunstnerne hevder at de befant seg på offentlig vei. Hun mener de var på privat grunn.

For Bertheussen er Wara, som hun skriver, «den beste av oss alle». For «Ways of Seeing» er han den øverste politiske ansvarlige for to av forestillingens temafelter: Innvandring og overvåkning, og hvordan politikken på det ene feltet flyter sammen med politikken på det andre. I «Ways of Seeing» sammenlignes norsk overvåkningspolitikk med overvåkning i regimer Norge ikke liker å bli sammenlignet med: Irak, Algerie, Syria.

TRUSSEL: Natt til torsdag ble huset og bilen til justisminister Tor Mikkel Wara tagget med ordet «rasist» og tegningen av et hakekors. I tillegg hang en hyssing ut av bensintanken på bilen. Fredag møtte han pressen på statsministerens kontor. Reporter: Trym Mogen. Video: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Irak, fordi kurdiskfødte Sara Babans far, også han kurder, var byråkrat den gang Saddam Hussain forfulgte sitt lands kurdere. Pappa Baban forsøkte å motarbeide forfølgelsen innenfra statsapparatet, med det resultat at familien selv måtte flykte. Algerie, fordi franskfødte Hanan Benammars foreldre begge var fra Algerie, og fordi hennes far forsøkte å kjempe mot regimet, med det resultat at han flere ganger ble fengslet og flere ganger rømte fra fangenskap. Syria, fordi mange av dem som i dag kommer som flyktninger til Norge kommer derifra, og fordi Baban har besøkt den syrisk-kurdiske regionen Rojava, en region som nå bombes av tyrkiske styrker. «Ways of Seeing» problematiserer også NATOs rolle i Syria. Generalsekretæren for NATO er som kjent norske Jens Stoltenberg, og hans hus er også filmet og presentert på lerret i løpet av forestillingen. Det samme er hjemmene til politikere og premissleverandører som Christian Tybring-Gjedde og Helge Lurås, og finansmenn som Rimi-Hagen og Jan Haudemann-Andersen, som begge har gitt store donasjoner til regjeringspartiene og til meningsprodusenter utenfor regjering.

HADDE DE SAMME bildene vært vist av Dagsrevyen, med daglige seertall på mange hundre tusen, ville de neppe vært kontroversielle. Nyhetsmediene viser daglig gatebilder som går tettere innpå både hus og folk enn «Ways of Seeing» gjør, og Waras hus og bil var senest avbildet etter hærverket.

I teaterforestillingen er fasader filmet, men ikke ett menneske er vist på film. Adresser oppgis ikke, selv når de er tilgjengelige gjennom Gule Sider og i postens offentlige register. Teaterforestillingen oppgir bare områder, som «vestkanten», «Frogner», «Røa». I det ene tilfellet der personene bor på hemmelig adresse - samboerparet Hege Storhaug og Rita Karlsen i HRS - oppgis heller ikke området, skuespillerne kjører i stedet rundt langs mørklagte veier et sted på Østlandet, mens de later som om de leter etter huset. Som del av en forestilling der fullsatt sal tilsier seertall på 130 personer skaper disse bildene like fullt oppsikt.

«Invasjon av privatlivet», hevdes det. Hvorfor er det slik? At filmingen er gjort i smug er en årsak. At de hissigst engasjerte har vært personer som ikke har sett det de kritiserer er en annen, og at disse gjerne også er mennesker som helst vil se likhetstegn mellom kunst og underholdning er et tredje. At tre av fem kunstnere har innvandrerbakgrunn, og at fem av fem kunstnere har erklærte politiske ståsteder langt til venstre for offisiell norsk politikk er en fjerde grunn, og den er trolig den viktigste. De politiske analysene i «Ways of Seeing» er preget av kunstnernes egne, personlige meninger. Tonen i selve forestillingen er nøktern og dempet, men meningsutsagnene er konfronterende: Norges offisielle innvandrings- og overvåkningspolitikk kalles rasistisk. Som alle som følger tidens norske samfunnsdebatt kunne ha forventet - kunstnerne trolig blant dem - vekker denne merkelappen større harme enn den gjør, den politikk som gjør forskjell på mennesker ut fra hudfarge og kulturell tilhørighet.

HVOR STOPPER KUNSTVERKET, og hvor begynner reaksjonen på det? Hva er årsak, og hva er konsekvens? Det er skillelinjer det ikke er mulig å trekke: I den aktivistiske kunsten er debatten som følger visningen er en del av det formålet kunsten søker.

Kritikken mot «Ways of Seeing» har vært hard fra begge ender av det politiske spekteret. At truslene mot Sara Baban er en følge av teaterforestillingen, eller av medieomtalen av den, er åpenbart. Om det samme er årsak til taggingen av justisministerens hjem og bil er sannsynlig, skjønt det også er nærliggende å tro at taggeren ikke selv har sett teaterforestillingen, men har latt seg inspirere av mediedebatten som har fulgt den. Forestillingens øvrige hus har fått være i fred. Forestillingens norskfødte regissør Pia Maria Roll likeså. Og i striden om definisjonsmakt vises det hvem som har definisjonsmakten.

Det er et paradoks at Aftenposten, i sin hovedleder på lørdag, omtaler Waras familie som «utsatt», mens truslene mot frilanskunstner Baban ikke nevnes. Men det er et ventet paradoks, en statusblindhet som på en og samme tid forlenger forestillingens budskap og stiller seg ignorant til den.

Lillian Bikset er teaterkritiker i Dagbladet og i Norsk Shakespearetidsskrift. Hun er jurymedlem i Heddajuryen og ser om lag 200 teaterforestillinger i året. «Ways of Seeing» så hun 29. november.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.