Stearinlysende

Med «Chase the Blue» har Karen Jo Fields gjort seg fortjent til å bli kronet som Norges singer/songwriter-prinsesse.

CD: Det var et populærkulturelt eventyr som sannsynligvis kommer til å bli et gyllent øyeblikk i norsk pophistorie. I 2000 nøt Karen Jo Fields godt av plateselskapssjef Christer Falcks Robinson-gull. Premiepotten gikk nemlig til utgivelsen av debutalbumet hennes, «Embrace Me».

Likevel spørs det om det til slutt ikke blir Falck som får nyte godt av suksessen til Fields. Med andrealbumet «Chase the Blue» drar hun nemlig en Beth Gibbons. Årets vakreste høstalbum er servert. Og her er det bare å krype under folkpopullteppet.

Noen ganger intenst flammende som peisild, andre ganger skjørt skjelvende som et stearinlys i gjennomtrekk, holdes «Chase the Blue» hele tida oppe av Karens krystallklare stemme. For ikke å snakke om den sterke forankringen i en kvinnelig singer/songwriter-tradisjon. På «For What This Is Made Of» synger hun flyktig utenomjordisk som Hope Sandoval.

«Dear Handbag» er hun urbant jordnær som Beth Orton. Og på coverversjonen av Taj Mahals «Lovin In my Baby's Eyes» , er hun lekent luftig som en parkaskledd Joni Michell. Men for det meste er hun bare Karen Jo Fields. Noen ganger med band og strykere, andre ganger alene med gitaren.

Siden debuten i 2000, har hun medvirket på flere norske utgivelser. Muzzlewhite, Minor Majority, og nå sist Ole Staveteig, har alle benyttet seg av hennes kjølige intensitet.

Likevel gjør Karen Jo Fields mest inntrykk på egen hånd, og «Chase the Blue» er et melankolsk lite mesterverk.

HØSTALBUM: Årets vakreste høstalbum er servert, mener vår anmelder om Karen Jo Fields plate «Chase the Blue».