SVERGER 

TIL EP: Vibeke Ottesen er tilhenger av evolusjonspsykologi (EP) i forskning og forståelsen av vold mot eller omsorg for barn. 
Foto: Espen Røst / Dagbladet
SVERGER TIL EP: Vibeke Ottesen er tilhenger av evolusjonspsykologi (EP) i forskning og forståelsen av vold mot eller omsorg for barn. Foto: Espen Røst / DagbladetVis mer

Debatt: Drapsforskning

Stebarn mer utsatt for vold og drap

Stadig bekreftes: Vi føler ikke det samme for egne og stebarn.

Meninger

I Dagbladet 3. januar skriver Inger Nordal, professor i botanikk, at jeg ikke har belegg for å si at når genetiske foreldre får ny partner er det økt risiko for dødelig vold mot barn. Hun mener også at man ikke kan bruke evolusjonspsykologi (EP) i forskning og forståelsen av verken vold mot eller omsorg for barn.

Mitt tilsvar er ikke til Nordal. Hun jobber ikke med forebygging, etterforskning eller forskning på fenomenene hun uttaler seg om. Men en eventuell tvil om at vi opplever ulike følelser for egne og stebarn som botanikeren kan ha sådd, må ikke få gro fast. Blant leserne er faggrupper med ovenfor listet ansvar, men også medmennesker – de som skal ane at noe galt i en familie, og stille opp, slik at liv reddes.

Nordal har siden 60-tallet kjempet mot evolusjonære og biologiske forståelser av mennesker. Da var slike perspektiv kanskje ikke de beste. Men siden 80-tallet har EP vært det eneste som på en helhetlig måte ikke bare har forklart, men også predikert kjennetegn for samtlige drapskategorier, og identifisert flere ellers ukjente risikofaktorer. Blant flere faktorer er den økte sårbarhet for barnedrap dersom genetisk forelder får ny partner, fordi barnet oppleves som en byrde i det nye forholdet. Og at drapet da oftere skjer gjennom dødelig vold, som i Christoffer-saken, enn overlagt drap.

Min barnedrapsforskning bekreftet samtlige kjennetegn EP predikerer for et moderne velferdssamfunn som Norge. Først og fremst, barn er i all hovedsak sårbare når genetiske foreldre opplever selvmordstanker ved bestemte livskriser, og ved genetiske foreldres psykotiske episoder. Dernest, blant gjerningspersoner som ikke hadde slike enorme utfordringer i omsorgsrollen, er steforeldre signifikant overrepresentert. Avhandlingen min ble godkjent av en komité bestående av drapsforskere og av Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Bidragene fra EP til vår teoretiske forståelse av barnedrap og identifisering av kjennetegn anerkjennes av drapsforskere som i utgangspunktet ikke er evolusjonspsykologer. Det å måle overrepresentasjonen av steforeldre er i dag en selvfølge i fagfeltet. Og stadig bekreftes: Vi føler ikke det samme for egne og stebarn. Det må veie tyngre for dem som skal forebygge barnedrap at drapsforskere har blitt overbevist gjennom eget og fagfellers forskning, enn at en botaniker ikke har blitt det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook