Stebarn uten far

Barneminster og Stortinget slår i dag fast at barn slett ikke trenger far og det unike bidraget i barnets liv som han representerer.

Er det noe både barn og fedre ikke trenger i dag, er det en melding om at barn ikke trenger en far. Er det noe barn og foreldre ikke trenger i vår tid, er det en beskjed om at foreldreansvar er noe man kan flytte fra. Barneministeren sier begge deler.

Etter forslag fra barneminister Bekkemellem Orheim har Stortinget vedtatt at barn kan ha foreldre av samme kjønn. Barn skal kunne stebarnsadopteres av en voksen som lever i partnerskap med den ene av foreldrene.

Pappa er på vei hjem. En av de viktigste samfunnsendringene i vår tid er nettopp at far tar mer del i omsorgen for barna. Mange har fremdeles en vei å gå - men de kommer. Også etter samlivsbrudd setter ofte begge foreldrene svært mye inn på at barnet skal holde kontakten med begge. Fordi de føler forpliktelsen. Både fra barneminister Orheim og andre kommer det i dag sterke utfordringer til fedre om å ta større ansvar for sine barn, fordi det er viktig for barna. Nå slår barne-minister og Stortinget fast at barn slett ikke trenger far og det unike bidrag i barnets liv som han representerer.

Det er ikke til å unngå at appellen til far om å komme hjem og være nær sine barn nå har svakere klang. Er det tilstrekkelig med omsorg fra andre, er faktisk fars bidrag unødvendig.

Alle er enige om at likestilling og jevn byrdefordeling mellom menn og kvinner er viktig i hjemmet, men jeg er overbevist om at nettopp barnas behov for fars unike bidrag er en grunnleggende drivkraft for at fedre nå i større grad tar ansvar. Hvordan vil barneministeren utfordre fedre etter dette?

Ap fortjener ros for å ha innført fire ukers farspermisjon som andel av fødselspermisjon. De har tidligere tatt til orde for å utvide denne. Er farspermisjon fra barneministerens side bare begrunnet ut fra likestillingshensyn, eller var det også fordi man mente at denne tette kontakten med far også var positiv for barnet?

Et annet trekk ved dagens familiemønster er at mor og far oftere ikke lever under samme tak. Bekkemellem Orheim sier også her, bl.a. i forslaget til nye regler for barnebidrag, at hun vil oppmuntre til at begge foreldre tar ansvar og gir omsorg. Foreldreansvar er ikke noe man kan flytte fra. Men dette forslaget kan vanskelig oppfattes som noe annet enn en legitimering av nettopp det.

Ifølge departementet er det 34 barn som i dag lever i hjem med registrert partnerskap (31 sammen med mor). For de fleste av disse vil stebarnsadopsjon være uaktuelt fordi de har kontakt med sin andre biologiske forelder.

En stebarnsadopsjon innebærer at man bryter alle formelle bånd til den ene av de to slektsgreinene. Om dette kanskje skulle være aktuelt for noen ytterst få, vites ikke. Men det er neppe denne eventualiteten som er bakgrunnen for at dette i mange år har vært kampsak for de homofiles organisasjoner og andre.

En del homofile har barn fra tidligere heterofile forhold. Forslaget vil sannsynligvis knapt gjelde noen av disse. Men andre kan ha barn som er kommet til verden gjennom arrangert samarbeid med andre. Til nå har jeg trodd politikerne var samstemt i at det å lage barn var en forpliktelse ingen skulle kunne rømme fra. Holdningen blant en del menn som gjerne omtales som «tøm og røm», skulle bekjempes. Men nå har barneministeren og stortingsflertallet signalisert at dette er helt OK, og stiller opp med muligheter for adopsjon i etterkant. Erklæringer om at loven vedtas for barnets beste må nødvendigvis få en hul klang.

En tredje mulighet til barn i homofile forhold ligger gjennom at kvinner uten mannlig partner kan bli gravide ved sæddonasjon og kunstig befruktning i land med mer liberale lover enn Norge. Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring (LLH) tilbyr også informasjon om dette via sine nettsider. Selv om pådriverne for stebarnsadopsjon for homofile bevisst ikke omtaler denne muligheten, er det åpenbart at vedtaket om stebarnsadopsjon vil passe utmerket for dem om ønsker å gjøre det på denne måten.

Noen få måneder før hun ble statsråd, foreslo faktisk Bekkemellem Orheim å legge til rette for at enslige og lesbiske par fikk tilgang til kunstig befruktning i Norge. I begrunnelsen for forslaget skrev hun (Dagbladet 08.12.99): «Etter mange overveielser er min konklusjon blitt at det ikke er grunnlag for å skyve hensynet til barnet foran seg for å nekte enslige kvinner kunstig befruktning. For meg er dette blitt et spørsmål om likestilling mellom kvinner.» Artikkelen hadde også den illustrerende tittelen «Hvem har rett til barn?». Hennes tenkning om barn, adopsjon og rettigheter for voksne kommer i et interessant lys.

Det har fra Ap og andre hold blitt høytidelig erklært at dette forslaget om stebarnsadopsjon kun dreier seg om barnets beste, og ikke voksnes rettigheter.

Men da statsråden offentliggjorde dette forslaget i april, kunngjorde hun at det er umulig å gå mot dette forslaget og samtidig mene at menneskeverdet er uavhengig av seksuell legning (for øvrig en dom som også rammer det store mindretall av Ap's landsmøte som stemte mot dette).

Selvsagt kan homofile være like gode omsorgspersoner for barn som enhver annen. Det er den juridiske utrygghet barn som vokser opp med et homofilt par, kan komme opp i, som brukes som hovedargument for lovendringen. Men hadde denne bekymringen vært reell, burde adopsjonsretten også omfattet samboere. Begrepet «barnets beste», som ved alle anledninger proklameres sammen med dette forslaget og i mange andre aktuelle barnepolitiske debatter, er misbrukt til det meningsløse, og forblir meningsløst hvis ikke de som tar det i sin munn, kan definere hva de mener er det beste for barn.

Med dagens familiemønster, der mange barn opplever samlivsbrudd mellom foreldre og blir introdusert for én eller to nye omsorgspersoner i løpet av oppveksten, må loven være desto tydeligere på ansvaret. Det har aldri vært viktigere at både adopsjonsloven og samfunnet for øvrig taler klart om at to mennesker som sammen blir foreldre, har påtatt seg en absolutt forpliktelse.

Vi fødes nakne til verden. Det eneste du kan være noenlunde sikker på, er at du har en mor og far. Den beste måten lov og samfunn kan bidra til trygghet og stabilitet for barna er å si klart fra om at nettopp disse to er dine og skal ta ansvar for deg - uansett hva som måtte komme, enten det er samlivsbrudd og nye forhold eller andre utfordringer livet kan by på. Det ville være moderne familiepolitikk, tilpasset utfordringene for barn i dagens virkelighet.

Fedrene er på vei hjem. Nå har barneministeren slått fast for alle fedre at barn ikke trenger far. I en tid da veldig mange barn har foreldre som ikke lever under samme tak, signaliserer barneminister og Storting at foreldreansvaret kan man arrangere seg vekk fra.