Sted for endring

I går ettermiddag mens Vigelandsparken lå badet i sollys, avduket ordfører Per Ditlev-Simonsen et kunstverk hvis fulle mening først framkalles i historiens mørkerom.

Det gjelder Gustav Vigelands skulptur «Overrasket», som ble modellert i gips for 60 år siden. I vinter kom den opp fra kjellerdypet og materialiseres nå i den tiltenkte bronsen, bekostet av Vigeland-museets hovedsponsor, Kistefos AS.

  • Figurmotivet med den unge kvinnen som lett kokett dekker seg til, var ikke ny fra Vigelands side i 1942.
Hans langt yngre samboer, Inga Syvertsen, sto leende modell for en av de første versjonene over samme tema i 1942. Vigeland ville integrere denne detaljen av sitt omfattende skulpturelle vokabular i parken, og nå står figuren på det stedet der han hadde sett den for seg - ovenfor brua som på den andre siden leder til Oslo Bymuseum.

  • «Overrasket» var vel fra kunstnerens side ment å være en litt lettsindig figur for forundring, og - kanskje - et lite kontrapunkt til det tungt uavvendelige livsmønster som finner sitt verste uttrykk gjennom gruppa «Familien» i motsatt ende av parken.
Dens heroiserende klassisisme gir dessverre assosiasjoner til typiske trekk i det offisielle billedspråket som mellomkrigstidas diktaturer i Italia, Sovjetunionen og - særlig - Tyskland brukte som visuelt representativt maktspråk.

  • Vigeland ville ikke kopiere Inga Syvertsen-figuren, men trengte levende input fra modellens nærvær i atelieret.
Ruth Maier - en ung jødisk flyktning fra Hitlers fedreland, Østerrike - fikk jobben, og hun var selv kunststudent. Det må ha gjort dialogen i atelieret særegen, ettersom Maier også visste hva det ville si å stå som den formende ved kavaletten. Paradokset ligger i at hun gjennom sin etniske tilhørighet og profesjon representerte både et undermenneske og en «entartet» kunstner for norske nazimyndigheter, som under krigen godtok de kommunale bevilgningene til arbeidet med Vigelandsparken.

  • Ruth Maiers modelljobb for Gustav Vigeland ble det Vera Kommisar kaller nådetid, i boka hun skrev med samme tittel for ti år siden.
I likhet med norske jøder ble hun deportert et halvt år etter, da vårt statspoliti bisto Gestapo med den endelige løsningen. Før Maier ble brent i Auschwitz, ble hun kanskje fotografert i rekka av medsøstre og dekket bryst og kjønn for SS-bødlene. I motsetning til Vigeland kjente de den nakne sannhet om nazismen, som ingen skulptør kan skildre.