Steely Dan - stilig band

I morgen spiller det amerikanske jazzrock-bandet Steely Dan i Oslo Spektrum. Få grupper har et mer hengivent og trofast publikum. Dagbladets Trygve Aas-Olsen er en av dem. Her forteller han om sitt 24-årige samliv med bandets musikk.

Det må har vært i 1976: Jeg var i en platebutikk, lette på måfå i hyllene. En kjenning sto ved disken med hodetelefoner; hadde han funnet noe nytt? - Bare hør, sa han.

Jeg fikk med meg noen takter av «Night by Night» fra LP-en «Pretzel Logic» med den amerikanske gruppa Steely Dan. Det forandret livet mitt.

Om det har vært til fordel eller ulempe for meg, er jeg i sterk tvil om. For forandret er feil ord. Forsteinet er riktigere. Siden den dagen i 1976, for 24 år siden, har jeg ment at det ikke finnes bedre musikk enn Steely Dan.

DETTE ER BEKJENNELSENE til en som har ventet i 20 år på en CD-plate: Steely Dans nest nyeste utgivelse er nemlig «Gaucho» , fra 1980. Og selv om ikke tida fram til årets comebackalbum «Two Against Nature» har vært en sammenhengende sørgeperiode (noe moro har jeg da hatt), har jeg aldri vært fristet til å få et nytt favorittband. Mens jeg overbærende har smilt skjevt av Elvis-fans, Stones-fans - ja, til og med Miles Davis-fans - har jeg selv sittet med nesa ned i Steely Dan-bøkene mine og pugget tekster og gitarbesifring - begge deler en bortimot umulig oppgave når det gjelder Steely Dan. Jeg har samlet artikler fra aviser og tidsskrifter. Jeg har kjøpt alt av bootlegs og samleskiver - betalt i dyre dommer for ett hittil upublisert spor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har holdt kronologisk orden med Steely Dan-LP-ene i platehylla - dette er musikk fra pre-CD-alderen - litt usikker på hva jeg skulle gjøre med demoer tatt opp før debut-LP-en, men utgitt på 80-tallet: skulle de stå først eller sist?

HVA VAR DET SOM STAKK MEG den gangen i Kristiansund i 1976? Det var en sylskarp mannsstemme, en faen av en vokalist, som spyttet ut en regle med sarkasmer foran en massiv blåservegg på en grunnmur av funky gitarkomp - tsjakka, tsjakka, tsjakk.. . Så iskaldt at jeg frøs på ryggen, så vakkert at jeg smeltet.

Steely Dan er i korthet moderne amerikansk storbykynisme - om alt fra børskrakk, gamlekjærester, be-bopens gullalder, science fiction, historie, dop og død - gjort tiltalende og melodiøs i en unik innpakning av rock'n'roll-rytmer og jazzharmonier.

Og mens 70-tallets mer eksperimentelle jazzrock aldri helt klarte å forene de to stilartene, så holder Steely Dans rock'n'jazz seg like godt nå som da. Akkurat som Stan Getz ' fusjon av jazz og brasilianske rytmer tidlig på 60-tallet heller ikke gnages av tidas tann. Akkurat som all god musikk, kan Steely Dans melodier oppleves på flere plan:

De har tilsynelatende enkle refrenger og vers, noen av dem har da også ligget helt i toppen av amerikanske singellister. Men etter flere gangers lytting framtrer en dypere musikalsk struktur med intrikate harmonier, subtile temposkift og nesten umerkelig små innslag fra gitar, tangent og blås. Steely Dans låter har så mange elementer at man år etter år opplever dem som forfriskende nye og uoppdagede. I alle fall noen av oss gjør det.

JEG TRODDE LENGE jeg var alene om å ha det slik og - av frykt for å bli ansett som sær i en tid da du helst skulle være «ferdig» med et band før det hadde gitt ut sitt første album, holdt jeg mine musikalske preferanser for meg selv. Noen få ganger traff jeg likesinnede; forsiktige og prøvende kom de ut av skapene:

- Ja, på 70-tallet spilte jeg mye Steely Dan.

- Du også? Jeg synes de holder seg godt ennå, jeg.

- For å være helt ærlig så spiller jeg dem fortsatt. - ...hver dag? - I hvert fall en gang i uka. Og ble jeg kjent med en dame som en sein kveldstime så i min velordnede platerekke og sa herlig, vi spiller litt Steely Dan, ja da er herlig et for svakt ord til å beskrive hva jeg følte. Jeg har blitt sjarmert av damer bare fordi de hadde hørt om bandet. Som mye annet forandret dette seg da Internett kom. Plutselig åpenbarte det seg en hel skare av lojale Dan-fans, det er det vi kalles. Mennesker i alle aldrer, fra alle land og samfunnslag, som aldri har gitt opp håpet om en tilbakekomst - det vil si: en ny plate. Vi har holdt til på steelydan.com.

Der har vi finlest de minste detaljer om gruppa, bekjent vår avhengighet av den og talt dagene til 29. februar i år, da det etterlengtede comebacket endelig skjedde.

MEN BEGYNNELSEN FØRST : Steely Dan er oppkalt etter en dildo i William Burroughs' romanklassiker «Naken lunsj». Gruppa ble dannet av låtskriverne Donald Fagen og Walter Becker og deres produsent Gary Katz i 1972. Becker og Fagen hadde da en stund skrevet for andre musikere, men fant etter hvert ut at sangene deres var så rare at bare de selv kunne framføre dem. Debutplata «Can't Buy a Thrill» (1972) ble en umiddelbar suksess, og i rask rekkefølge kom «Countdown to Ecstasy» (1973) og «Pretzel Logic» (1974).

Totalt utmattet av turneer, komponering og plateinnspillinger på samme tid, bestemte Becker og Fagen seg for å slutte å opptre offentlig i 1975. Det som inntil da hadde vært et band, ble redusert til to låtskrivere, en produsent og en lang liste av håndplukkede studiomusikere:

Jeff Porcaro, Michael McDonald, Phil Woods, Larry Carlton, Joe Sample, Wayne Shorter, Tom Scott, Rick Derringer, Steve Gadd, Jim Keltner, Michael og Randy Brecker, David Sanborn og Lee Ritenour er noen av dem som bidro på de neste platene «Katy Lied» (1975), «The Royal Scam» (1976), «Aja» (1977) og «Gaucho» (1980). At Becker og Fagen nå spiller live igjen markerer et slags «rykk tilbake til start» for de to studiofrikene.

DE GIKK SEG FAST i kravene til perfeksjonisme hos seg selv, sine musikere og plateselskaper på slutten av 70-tallet. Fagen fikk skrivesperre og flyttet til New York, Becker dro til Hawaii for å komme unna et Los Angeles han på mange måter ikke hadde godt av. Siden har de gjort litt av hvert, gitt ut tre minneverdige solo-CD-er, produsert og spilt for andre, inntil de i 1997 gikk i studio igjen for å spille inn nytt materiale. Mens de i etterpåklokskapens klare lys ser Steely Dans sju plater fra 1972- 80 som mesterverk, har kritikerne vært mer delt i synet på årets «Two Against Nature» . De vil helt sikkert ha innvendinger mot morgendagens konsert i Oslo Spektrum også. Jeg bryr meg ikke lenger om hva andre syns. I morgen sitter jeg på en av de fremste radene med vidåpne øyne og ører. Dette har jeg ventet på siden 1976. Det blir helt suverent.