Steen og andre solskinnsbarn

ARBEIDERPARTIETS tidligere leder Reiulf Steen har badet i sol og farger på Youngstorget. «Det ble noen fine timer, gamle kjente møtte hverandre, mange hadde tatt barna med.» (Dagbladet 6. september). Så megen herlighet, sol og glede er det sjelden at noen vederfares i valgkamptider i dagens Norge!Skår i Steens glede ønsker jeg ikke å lage. Den er ham vel unt. Men det må være tillatt å bemerke at han er blitt forbausende glemsom. Det kan riktignok tenkes å være et rent penneglipp når en tidligere partileder finner det ekstra rosverdig med politiske arrangementer som er «overordnet partiene». Derimot må det være mer enn pennen som glipper når Steen finner grunn til å meddele Dagbladets lesere at han aldri følte seg truet av væpnet opprør under solbadet sist lørdag, og at det eneste han vet om organisasjonen Internasjonale Sosialister, er at den støttet etterkrigstidens største fredsdemonstrasjon.Både Reiulf Steen og jeg har levd lenge nok til å vite at folkefrontprosjekter over og på tvers av de politiske partier har vært brukt til - diplomatisk sagt - litt av hvert. Kan det virkelig ha unngått Reiulf Steens oppmerksomhet at anti-globaliseringsbevegelsen helt siden WTO-møtet i Seattle på slutten av 1990-tallet har beslaglagt nyhetsbildet fra møter mellom demokratisk valgte statsledere ved hjelp av mer og mindre vold-somme demonstrasjoner, der favorittøvelsen har vært ruteknusing og hærverk? Har opptøyene i Gøteborg gått ham hus forbi, inkludert det forhold at det var noen av hans solskinnsbarn fra Internasjonale Sosialister i Norge som av de øvrige demonstrantene fikk skylden for å ha utløst volden?Det er påfallende - svært påfallende, faktisk - at Steen i sine politiske vurderinger i dag bare er opptatt av de gode hensikter. Hvordan er det mulig at et menneske som har medopplevd storparten av forrige århundres historie, kan mene at når bare veien er brolagt med gode forsetter, er det likegyldig hvor den fører hen? Har ikke den generasjon Reiulf Steen og jeg tilhører, hatt rikelig anledning til å lære at «hensikten helliger midlet» er den farligste av alle doktriner som har vært i omløp i historien?La meg konkretisere poenget, siden Steen går utenom alt som har med det politiske innhold i lørdagens «Folkemønstring for ny kurs» å gjøre. At folk er for fred i verden, er all ære verdt. Men parolen om at alle - navnlig USA og Norge - skal trekke seg ut av Irak øyeblikkelig, er i beste fall en tankeløshet. At det er en oppfordring om å snu ryggen til FN og sabotere Sikkerhetsrådets enstemmige henstilling til alle medlemsland om å bidra til å stabilisere forholdene i Irak, er så sin sak. Mer alvorlig er det at det er en sikker oppskrift på hvordan forholdene for sivilbefolkningen i Irak kan bringes fra vondt til svært mye verre. Her tror jeg alle venstresidens demonstranter ville gjøre vel i å flytte til SVs bystyremedlem i Stavanger, Mohammad Jahan, som i et intervju i Stavanger Aftenblad (3.9) sier at Norge vil bidra til å ødelegge den demokratiske prosessen i Irak om vi skulle demonstrere ved å trekke oss ut: «Når situasjonen er som den er, er det et felles internasjonalt ansvar å bygge opp landet og kjempe mot terroristene». Det har Jahan, som selv er syrisk kurder av opprinnelse, åpenbart rett i.

OM ATTAC-BEVEGELSEN, som Reiulf Steen har lånt ut sitt navn til, skrev informasjonssjef ved NUPI, Birgitte Kjos Fonn, i en kommentarartikkel i instituttets meldingsblad i 2001: «Så langt er den betingede \'suksessen\' til organisasjonen skjemmet av vold og ødeleggelser overalt hvor Attac har vist seg ... Enda Attac stadig har forsøkt å formidle at organisasjonen er ikke-voldelig, er organisasjonens navn for mange blitt synonymt med ruteknusing, steinkasting og sammenstøt med politiet.» Det er en rimelig presis karakteristikk. Uavhengig av hvilke hensikter en slik bevegelse måtte bekjenne seg til, og uavhengig av hensikten den enkelte som slutter seg til bevegelsen måtte ha, forbeholder jeg meg retten til å anse en slik bevegelse som ekstrem.