Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stefano BollaniPiano, feler og Close Erase

Italiensk pianist på full fart opp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Den italienske pianisten Stefano Bollani (34) har gjestet norske festivaler med både danske Jesper Bodilsen Trio og i duoer med Stian Carstensen og landsmannen Enrico Rava i sommer. Instrumental virtuositet og lattervekkende ablegøyer har gått hånd i hånd, men når Bollani nå solodebuterer, er det rimeligvis pianisten vi møter, solo og i full bredde.

HAN VIRKER LIKE HJEMME i stridestil som i improvisatorisk utforsking av standardtemaer. Anslag og stringens røper klassisk klaverutdannelse, jazzens frihet og lekelyst preger tilnærmingen, og ulikt stoff som eviggrønne «For All We Know», trad-låta «Do You Know What It Means To Miss New Orleans?», et Prokofjev-tema, fire improvisasjoner og Beach Boys\' «Don\'t Talk (Put Your Head On My Shoulder)» blir greiner på samme stamme under Bollanis fingre. Han kan låte insisterende som en Brad Mehldau, rapsodisk som en Misha Alperin eller elegant som en dreven cocktailpianist, men aldri likegyldig eller poserende, og er nok en av de europeiske jazzmusikerne som vil gjøre seg mest bemerket i åra framover.

FIOLINISTEN Billy Bang (58) gjenopptok musikerkarrieren på New Yorks «loft scene» på 70-tallet etter tjeneste i Vietnam. Siden har han vært aktiv i den amerikanske modernist-/avantgardistjazzen og har bearbeidet sterke krigsopplevelser på flere plater. «Vietnam: Reflections», er en tøff samling Bang-originaler, holdt i en slags asiatiskklingende hardbop der Bang også lar noen skimrende vakre øyeblikk lyse opp en musikk som er både original og jazzrotfestet. Tre tradisjonelle vietnamesiske melodier er også med, alt spilt med robust verdighet av bl a trompetist Ted Daniel, saksofonist James Spaulding, fløytist Henry Threadgill og nylig avdøde John Hicks som en sedvanlig drivende pianist rundt Bangs intense buedrag.

BANGS FIOLINISTKOLLEGA Regina Carter er langt mer tradisjonell i uttrykket på «I\'ll Be Seeing You: A Sentimental Journey», tilegnet hennes avdøde mor. Griegs «Anitras dans» i «hei-hvor-det-swinger»-versjon åpner sviskesamlingen, og «Little Brown Jug» (med en dæsj Bach) forsterker det noe corny inntrykket, som glattisarrangør/produsent John Clayton får ta sin del av skylda for. Dee Dee Bridgewater topper ei gjesteliste der flere er med på de åpenlyst salgssultne notene, og egentlig er det litt trist å høre den toneflotte Carter i så motstandsløst selskap. Men hun og trioen hennes får iallfall vist at de kan swinge, og det er jo noe.

NÅR Close Erase - Christian Wallumrød (synther, Wurlitzer), Ingebrigt Håker Flaten (bass, elektronikk), Per Oddvar Johansen (trommer, keyboards) - melder seg med sitt fjerde album (det andre elektriske) - er det bare å henge seg på ferden ut i de syntetiske lyder og heftige beats\' terreng. Trioen følger opp 2001s strålende «Dance This» med en sjudelt collage av dels sydende, dels dvelende karakter, og låter som en litt mer industriell og om mulig enda mer klangsøkende utgave av Supersilent. Utsøkt.