Steigan sminker liket

GYMNASLÆREREN: Det sentrale hos AKP var dyrkingen av det autoritære, undertrykkingen av andres meninger, møtemanipulasjonen, trakasseringen av politiske motstandere og leflingen med drap og vold som politisk virkemiddel.

Det er god kommunistisk tradisjon å sminke lik: Mao ligger i sitt mausoleum på Den himmelske freds plass, og Lenin ligger på Den røde plass - begge kunstig bevart, men stein døde.Pål Steigans innlegg om AKP i Dagbladet 5. februar er en variant av det samme: Hans prosjekt er å forskjønne noe dødt og pill råttent. Dette er i og for seg forståelig. Steigan har en betydelig egeninteresse i sitt forsøk på historieforfalskning: Som frontfigur for noe som for lengst er plassert på den politiske søppelhaug, har han tydeligvis et behov for å omskrive historien. Hva går så hans taktikk ut på? Han fremhever hvilken idealisme AKP representerte, hvor riktige partiets standpunkter var, og hvor urettferdig dagens politiske og økonomiske situasjon er. Underforstått: Vi hadde rett - og vi har fremdeles rett.

DEN ANDRE SIDEN av hans taktikk er ikke så lett å se, men er helt vesentlig: Steigan fortier det helt sentrale spørsmål om hvilke metoder AKP benyttet seg av for å nå sine mål. Steigan berører ikke det som var det sentrale hos AKP: Dyrkingen av det autoritære, undertrykkingen av andres meninger, møtemanipulasjonen, trakasseringen av politiske motstandere og leflingen med drap og vold som politisk virkemiddel. Enhver politisk bevegelse må konfronteres med hvilke metoder dens politiske mål utmyntes med. Det er denne lakmus-testen AKP ikke har noen mulighet til å bestå.Rune Slagstad minner i sine «Utvalgte polemikker» (2005), om uttalelsene fra en av Steigans partifeller, Sverre Knudsen. Han kom på et møte i Studentersamfunnet - under stormende bifall fra flertallet av de 2000 tilstedeværende - med følgende politiske bekjennelse: «I Vietnam likviderte Ho Chi Minh trotskistene - og det var faen ta meg ei rektig linje». (Aftenpostens møtereferat 14.02.72)

I NORSK POLITIKK på 1970-tallet gikk det et skille mellom SV og AKP. Det er ikke én av de politiske målsetningene Steigan fremhever hos AKP, som ikke en representant for SV ville underskrive - uten at partiet av den grunn skar ut i svik mot demokratiet, bekjempelse av sentrale rettsidealer og en total mangel på respekt for enkeltindividet. Det er flere spesielle ting ved Steigans artikkel som fortjener en nærmere kommentar utover hans totale historieløshet med hensyn til hvilke midler AKP bekjente seg til. Han gjør et stort nummer av medlemmene i AKP og deres «indre jubel». Indre jubel har vi vel alle sans for, men den er en tveegget sak - det er et særpreg ved enhver karismatisk og autoritær bevegelse. Det er tilstrekkelig å peke på den indre jubel som karakteriserte Hitler-Tyskland for å forstå dette.

STEIGAN GJØR videre et nummer av at AKP «var ateister». Vel, vel, er ikke hele AKPs virksomhet på 1970-tallet et eneste stor vitnesbyrd om dirrende hjemløs religiøsitet? Medlemskap i AKP var i høy grad egnet til å tilfredsstille et religiøst sug etter mening, etter noe større enn seg selv, noe en kunne gå opp i og som ga livet retning.Steigan skryter av at AKP bygget en av landets mest profesjonelle bevegelser. Dette argumentet er meget farlig. Er Steigan så historieløs at han ikke ser at sterke partier så å si alltid er forbundet med autoritære og demokratifiendtlige organisasjoner? Dette gjelder alt fra jesuitter til fascistiske organisasjoner. I AKP ytet man store personlige ofre, skriver Steigan. Ja - det var mange flotte idealister blant medlemmene. Men: Er ikke personlige ofre representativt for alle idealister - fra Jehovas vitner til frontkjempere? Det er utmerket at liv og lære følges, men igjen er det springende punkt: Hvilke midler er det som bejaes? Noen av AKPs medlemmer reiste ut som leger og helsearbeidere til u-land. Dette er fullt forenlig med at ledelsen i AKP herset med sine politiske meningsmotstandere, var dogmatiske og hadde et syn på enkeltindividets betydning som var skremmende. Og sosialt ansvar tar noen enhver: Det er blant annet et særpreg for kristne organisasjoner fra Frelsesarmeen til Zulumisjonen.

OG SÅ HAR VI Klassekampen som ble dagsavis, og som Steigan trykker til sitt bryst. At Klassekampen på slutten av 70-tallet ble dagsavis er ikke enestående som et resultat av en karismatisk bevegelse. Det Smiths Venner har bygget på Brunlanes, er atskillig mer spektakulært. Det som er overraskende, er at Klassekampen har overlevd som dagsavis. Men ser ikke Steigan at dette først og fremst skyldes at avisen har distansert seg fra AKP? I tillegg har avisen mottatt raus pressestøtte fra den foraktelige borgerlige staten og fra Fritt Ord, som er 100 prosent næringslivsfinansiert gjennom Narvesens privatkapitalistiske forretningsdrift. Støtten til Klassekampen viser for øvrig hvordan vi i Norge behandler offentlige systemkritikere: De gis økonomisk og moralsk støtte «fra systemet». Avstanden til hvordan den kommunistiske bevegelse behandler sine systemkritikere utgjør et osean: I de stater som Steigan hyllet unntaksfritt opp gjennom 70-årene, var en systemkritiker heldig hvis han slapp med årevis fengselsstraff uten lov og dom. Steigan feirer snart 30-års jubileum som en fullstendig uinteressant politisk aktør. Han kan best sammenliknes med de få gamle frontkjempere som flere tiår etter krigen fremdeles fastholder sin analyse under påberopelse av idealisme, og at de egentlig hadde rett: Slik sett er Steigan på mange måter en slags politisk panda - en representant for noe sjeldent og utrydningstruet.

DET ER IKKE vanskelig å være enig i at dagens utvikling er faretruende, og at en rovdyrkapitalisme er hovedårsaken til de problemer vi står overfor. Dette er en diagnose som alle oppegående mennesker kan enes om. Problemet med Steigan er at han både før og nå foreskriver en fullstendig gal medisin. Den kommunisme som AKP forvaltet og forvalter, fjerner med sikkerhet privatkapitalismen, men hva får vi i stedet? Vi får pest i stedet for kolera - det viser all historie. Det er dette Steigan ikke skjønner.Når Steigan nå i Dagbladets spalter bedriver liksminking av AKP, har det betydelig underholdningsverdi. Han vil garantert gjøre det samme også i årene som kommer, like retthaversk, like fortiende og like bagatelliserende. Men som sagt: Han representerer noe sjeldent og burde slik sett være berettiget til en plass på Riksantikvarens gule liste over hva som er verneverdig. AKP som parti deler i 2006 heldigvis skjebne med en av sine gamle helter, Josef Stalin. Stalin har en anonym grav i Kreml, partiet har en kalket grav i Osterhaugsgaten et eller annet sted.