Steigans paradoks

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I DEN PÅGÅENDE disputten om AKP (m-l)s forbindelser med Røde Khmers herjinger i Kambodsja, har tidligere formann Pål Steigan valgt å avblåse hele debatten fra sin side. Professor Bernt Hagtvets sterke påstander om AKP (m-l)s ansvar i denne sammenheng har naturlig nok falt Steigan og andre tidligere sentrale partifolk tungt for brystet. Hagtvedt skyter med skarpt, og treffer. Han treffer så godt med sine konkrete utfordringer at Steigan svarer med å antyde rettssak før han nekter all vidrere debatt med Hagtvet. At den ene parten velger å ikke delta, pynter neppe på folks oppfatning av AKP (m-l)s historie. Men debatten angår slett ikke bare Hagtvet og Steigan. Den angår et omstridt politisk parti og norsk historie, og dermed svært mange interesserte. Det er derfor debatten går i avisen og ikke pr. personlig brevpost mellom debattantene. Som leser blir man snytt for de neste episodene når en av hovedpersonene setter seg på bakbena, og man lurer straks på hvorfor. Har han noe å

skjule? Det samme spørsmålet kan man stille AKP (m-l). En av Hagtvets utfordringer er å få åpnet partiets arkiver for historie- og samfunnsforskere, og det er her debattantene begynner å kaste bevisbyrden i hodet på hverandre. Pål Steigan skriver selv i denne avis den 23.7. at han nettopp har fått erstatning for ulovlig overvåkning, og det er i beste fall merkelig at han ikke ser paradokset. Noen erstatning eller innrømmelse av ulovlig overvåking ville jo ikke ha kommet på bordet uten arkivåpninger på ymse steder. Spesielt når han etter mange års ventetid har oppnådd godene av den offentlige debatt, er det skuffende at han selv ikke vil bidra til andre sider av debatten. For i AKP er altfor mye ved det gamle, i tråd med de gamle idealer. Flere gamle AKP (m-l)ere er sentralt plassert i den norske medieverden. Som bruker av norske medier er det interessant å vite hvor disse står i dag i forhold til eksempelvis Røde Khmer, men også Stalin eller Mao. For det er ikke bare Bernt Hagtvet

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer