Stein dødt teater

STAVANGER (Dagbladet): Er det surrealistiske, og det absurde, teater gått ut på dato? Er det ikke lenger adekvat for vår tid? Eller generaliserer jeg nå på feil grunnlag fordi jeg har sett en usedvanlig intetsigende og påhitt-overlesset versjon av Alfred Jarrys surrealistiske «Kong Ubu» på Rogaland Teater? ´

  • Så vel de klassiske klassikerne som de moderne klassikerne har sin tid i teatret. Det kan delvis forklares med motebølger. Plutselig setter stjerneregissør N.N. opp en storslagen «Hamlet», og da vil også alle andre regissører spille den. Men at man søker til bestemte klassikere i bestemte perioder, har også med samtidas tilstand og samtidas behov for å finne stemmer som kan formulere tidsånden å gjøre. At alle skulle spille Tsjekhov på begynnelsen av 90-tallet, hadde innlysende sammenheng med at han bedre enn noen annen belyser mennesket under ideologiers sammenbrudd. Shakespeare-bølgen kan på samme måte delvis forklares med en hverdagsrealistisk tids behov for illusorisk forvandlingskunst og brennende, eviggyldige spørsmål. Og Ibsens stadige renessanse i Europa ved sekelskiftet er åpenbart båret fram av hans sterke kvinneskikkelsers kamp i det patriarkalske samfunnet og hans moralske dilemmaer på individets arena.
  • Men hva har Alfred Jarry å by oss i dag? En ikke lenger særlig interessant eller sjokkerende lek med teaterkonvensjoner? En plump parodi på Shakespeares kong Lear og lady Macbeth? Eller en avkledning av psykopatiske diktatorer, en mennesketype det vel knapt finnes noen igjen av?
  • Jarrys «Kong Ubu» ble uroppført i Paris i 1896. Stykket var skrevet som en hevn over en forhatt matematikklærer, og den elleville norgespremieren på Torshovteatret i 1979 ble en regelrett seiersmarsj, en litt større suksess enn far og mor Ubus erobring og konsolidering av den polske trone.
  • På Rogaland Teater er Carl Jørgen Kiønigs oppsetning blitt en anstrengt defilering av det politiske 70-tallets platte teaterklisjeer, en krampetrekning i teatermoro hvor Even Stormoens kong Ubu regjerer fra en gedigen hvitmalt barnestol og undersåttene havner i en svær, svartmalt dass. De to timene er så gudsjammerlig kjedelige at man til slutt nesten ikke gidder å spørre seg selv om hvorfor teatret i det hele tatt har satt stykket opp.