STERK OPPLESER: Stein Mehren likte å deklamere dikt. Han var ellers et tilbaktrukkent menneske. Han ga sjelden intervjuer. Her er han fotografert i forbindelse med tildelingen av Gyldendal-prisen 2004.
STERK OPPLESER: Stein Mehren likte å deklamere dikt. Han var ellers et tilbaktrukkent menneske. Han ga sjelden intervjuer. Her er han fotografert i forbindelse med tildelingen av Gyldendal-prisen 2004.Vis mer

Stein Mehren – en lyrisk enmannsbevegelse

Døde i går etter mange års slit med Parkinsons sykdom.

Kommentar

Stein Mehren er død, 82 år gammel. Med ham forsvinner en av de mest betydelige lyrikerne i Norge etter andre verdenskrig, gnistrende original og grublende dypsindig.

Hans bortgang kommer ikke overraskende. Mehren har i flere år slitt med Parkinsons sykdom, men har imponert med en ukuelig livsvilje. Han har skrevet dikt om sykdommen og de lidelsene som følger med den, for eksempel i diktet «Parkinson ‘on and off’ er navnet». I diktet «La meg leve» fra 2009 skriver han:

Jeg er syk, redd, ute av stand til å gå

Og plutselig føler jeg at sjelen er

En gnist som kan flamme opp og slukne

Forvirret, kastet gjennom tid og rom

I svimle tankesprang som dette

Hva kommer før begynnelsen

Hva kommer etter alle tider

Hva finnes bortenfor det borteste

Og innenfor det innerste


Hva er det ord hvor jeg kan være

Meg. Finnes det. Jeg får aldri nok

Av livet. Jeg vil være meg

Jeg vil ikke inn i labyrintene

Av sjelevandring. Jeg vil ikke

Miste sjelen i et tomt nirvana

Jeg får aldri nok. Jeg vil drømme

At jeg løper helt til verdens ende

Etter mer. Jeg vil leve, leve, leve

Mehren har vært en flammende enmannsbevegelse i norsk poesi. Han var ikke knyttet til noen spesielle miljøer eller retninger. Han var verken radikal eller konservativ. Han sto støtt på egne bein og var kritisk både til Profil på 1960-tallet og ikke minst til den politiske diktningen i 1970-åra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mehren gikk sine egne veier. Han skrev høystemt sentrallyrikk og dikt med filosofisk innhold, dikt som søker etter identitet eller som plasserer mennesket i et kosmisk perspektiv. For Mehren var diktningen veien til å forsøke å gripe meningen med livet. Gjennom språket oppstår verden som myte og virkelighet. Øystein Rottem kaller ham i sin litteraturhistorie for en «romantisk modernist og en modernistisk romantiker».

Nyskapende metaforer og anskuelige bilder virvler gjennom fortellinger som setter livet i perspektiv. Første gang jeg møtte Stein Mehrens språklige fantasi var som 16-åring. En dyktig norsktimevikar trakk fram diktet «Erkjennelse» og viste oss hvordan vi skulle lese et moderne dikt. I løpet av en skoletime åpnet ordene seg og ble til en visjon av verden, et gjenkjennbart univers for et ungt og bankende hjerte:

Vi var tyve år, men yngre enn de barn

Vi aldri hadde vært og eldre enn de voksne

For vi kunne kjenne himmelens grener brenne

Og havet visne og hver dag lærte oss

Ikke å leve, ikke å dø

Professor Per Thomas Andersen utga i 2012 et utvalg med tittelen «Jeger den jeger. Alltid en annen» (2012). Han går inn på tre sider ved Mehrens diktning. Det handler om samtidighet, om forholdet mellom nået, historien og evigheten. Om sammenheng, mellom naturen og menneskets bevissthet. Og om smerten, i møtet med død, tap og mørke, i blant formulert som tapet av faren som treåring eller møtet med den livstruende sykdommen. Andersen skriver:

«Å være Leser i de rommene Mehren skaper, innebærer ikke bare leselyst, men også lesesmerte

Sten Mehren var en kraftfull oppleser. Alltid elegant antrukket, med blazer og silkeskjerf i skjortekraven. Stemmen løftet seg på brede vinger og gled som et bulder over publikum. Han likte den muntlige formen. Sist jeg hørte ham lese, var i bisettelsen til Triztan Vindtorn i Bragernes Kirke i mars 2009. Brått hørtes en mektig røst fra et sted i kirkeskipet. Hva var dette? En andektig hvisken spredte seg langs benkeradene: Det er Stein Mehren. Med en siste hilsen til sin gode kollega.

Som essayist var Mehren samfunnskritisk og filosofisk. Han er vanskelig å plassere. Han kalte seg selv kulturradikal i ånden fra 1930-tallet. Men han var ikke entydig rasjonell i sitt syn på tilværelsen, han kunne også nærme seg det mystiske og metafysiske i sine betrakninger og dikt. Polemisk kunne han også være, for eksempel i sitt svar på Jan Erik Volds kritikk av hans dikteriske posisjon i debatten som fulgte etter Volds pamflett «Det norske syndromet» (1980).

Tidligere i år kom «Her har du mitt liv», et utvalg essays redigert av professor Eivind Tjønneland. Han karakteriserer essayisten Mehren som en «våken, stridslysten og formuleringsglad kritiker som med hensyn til både bredden av dagsaktuelle temaer og filosofisk dybde, står i en særstilling i norsk etterkrigslyrikk».

Mehren utga sin første diktsamling, «Gjennom stillheten en natt», i 1960. Deretter utga han bøker nærmest årlig i de neste 35 åra; poesi, essay, skuespill og romaner. Han var også billedkunstner og debuterte med separatutstilling i Galleri Haaken i 1993.

Han illustrerte enkelte av sine egne bøker. Han utga til sammen 32 diktsamlinger i tillegg til flere utgaver av dikt i utvalg, åtte essaysamlinger, fire romaner og to skuespill.

Mehren har fått de fleste viktige, norske litteraturpriser (minus Brageprisen), seinest Triztan Vindtorns poesipris i 2014. Han har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris sju ganger i perioden 1967 til 2005, uten å få den. Det må være en slags rekord. Han var også innstilt til Nobelprisen av sine kolleger i Den norske forfatterforening. Som de fleste store diktere hadde han flere spørsmål enn svar. Her er noen linjer fra diktet «Store spørsmål»:

De største gåtene forblir

gåter. Og det er som gåter

de lar oss forstå vår plass

i verden idet de ubønnhørlig

setter oss på plass i oss selv

Lik Dagbladet Meninger på Facebook