Stein

HAN HAR LAGET mange skulpturer. Alle skulpturene hans er tilgjengelig for allmennheten i Vigelandsparken i Oslo. Noen ganger ser det ut som de snakker med himmelen, andre ganger føles det som de prøver å si viktige ting til menneskene med tegn. Til denne parken kommer det folk fra hele verden for å se på skulpturene hans. Her kan man se hvordan menneskene tenker, hva de leter etter, og hva de ser i disse skulpturene. Når jeg er lei meg eller ikke føler meg så bra, drar jeg til denne parken og setter meg i et hjørne mens jeg ser på alle menneskene. Jeg ser på mens folk traver rundt i parken. Noen tar bilder av hverandre med skulpturene i bakgrunnen og går videre med en gang. Andre bruker lenger tid og studerer skulpturene. Fra hjørnet mitt sitter jeg og ser på hva som skjer, og tenker at han har skjult mye i disse skulpturene, han som har laget dem. Han har lagt all sin energi, alt han hadde i hodet, inn i steinen. «Se på skulpturene mine,» kan han si. «Tenk på hva de viser dere.» Han har nådd høydepunktet i sin tenkning. Man kan undre seg over hvor han satt og hva han tenkte før han bestemte seg for å lage en bestemt skulptur, hva slags humør han var i, hva slags sinnsstemninger han gjennomgikk. Skulpturen er resultatet av tenkningen hans, men spørsmålet er hvilke svar tilskueren finner i denne skulpturen. Hva slags menneske var du, som ga liv til stein? Som filosofene og dikterne har du vist oss hva du mener i stillhetens bilde. Du har gitt en munn til stillheten. Hva ville skjedd hvis den kunne snakke? Men det er egentlig bra at den ikke snakker. Steinen mangler ingen ting. Med tegn har du vist folk hva du ville og kunne. Dere som ser på dette: se og tenk, og siden gå!

JEG SA TIL STEINEN: «Hvis jeg skal gå, hvor skal jeg dra? Jeg finner ikke veien videre. Reisen er for lang, jeg husker ikke veien tilbake, og nå finner jeg den ikke.» Jeg lette etter svar fra skulpturene. Hjemme er jeg rastløs. Jeg er ofte ute og ser på forskjellige ting i gater og parker og leter etter svar. Når jeg er urolig hjemme, går jeg til denne parken. Jeg går rundt i parken med senket hode. Jeg kommer til min egen verden her. Jeg leter etter meningen med livet. Etter å ha sett noen av skulpturene tenker jeg lenge på tegnene de viser meg. Jeg prøver hardt å forstå dem. En dag da jeg var på vei ut av parken, så jeg en mann som gikk inn med familien sin. Jeg hørte ham si at han ville gå igjen fordi skulpturene var nakne. Han syntes det var pinlig, han trodde det var galt å se disse nakne menneskene. Han så bort. Han ville ikke prøve å forstå. Han ville ikke vite hva steinens dikter mente med skulpturene sine. Stillheten forble taus for ham. Her i landet tar skolen de små barna med til parken for å vise dem skulpturene. Her blir man lært opp til å tenke åpent og fritt når man blir eldre. Men ham kunne jeg ikke lære å forstå. Når han selv ønsker det, vil han forstå, ikke før. La ham så ta den tida han trenger.

STEINEN HAR LIGGET i ødemarken i tusener av år, ingen har skjønt hva som gjemmer seg i den. Skulptøren så på den, og bildet av tankene hans viste seg for ham. Da våknet steinen til liv. I den ble livets gåter gjemt.Livets gåte røpes i den.