Mannen som har hevdet dette, er en sveitser ved navn Alain de Botton som nettopp har gitt ut en bok om Marcel Proust med tittelen «How Proust Can Change Your Life».
Disse kloke ord bør man legge seg på hjertet før man gir seg i kast med Steinar Lødings siste roman. Det er en bok som krever tid og oppmerksomhet i en grad som knapt noen annen i norsk etterkrigslitteratur. Og la det være sagt med en gang: det er bryet verdt! «Flukten til Ninive» stiller ikke bare all annen norsk prosa av året i skyggen, den er tett på å være en litterær sensasjon - et storslagent verk, en litterær stormflod hvis like det går år og dag mellom hver gang vi rammes av i vår småkrusete litterære andedam.
Det er en bulemisk tekst, en utspilt magesekk av en roman, stappfull av tanker, ord og gjerninger, mettet med handling, oppsvulmet av historiske fakta. Fløgstad, Kjærstad og Sunde kan bare gå hjem og legge seg. De er beseiret. Sammenliknet med Løding framstår de som de rene sinker og minimalister. I norsk sammenheng er det likevel verker av disse forfattere Løding legger seg tettest opp til - bøker som «Det 7. klima», «Det store eventyret» og «Kontrapunktisk».
Digresjoner
«Flukten til Ninive» er en bemerkelsesverdig roman, både i kraft av sin kraftfulle stil og fantasifulle fortellerteknikk, sin intrikate komposisjon, sitt begivenhetsrike handlingsforløp og sin dyptpløyende tematikk. Det er en viltvoksende og selvkommenterende roman, en roman som forgreiner seg i alle retninger, som hele tida avbryter seg selv og floker seg til i digresjoner og digresjoners digresjoner, i parenteser og parentesers parenteser, hensynsløst synkretistisk og hemningsløst anakronistisk i sine fortellertekniske temposkift og i sitt spill med stilarter og litterære former.
Som totalkomposisjon er «Flukten til Ninive» situert på fire nivåer, svarende til fire tidsplan med hver sin betraktende og kommenterende forteller. Øverst i det diskursive hierarki befinner Forfatteren seg, han som holder alle trådene i sine hender, den guddommelige skaper som våker over sitt fiktive skaperverk. Som skaper sår han imidlertid, med kledelig, eller snarere koketterende beskjedenhet, hele tida tvil om seg selv, om han besitter de nødvendige kunnskaper om det historiske som er den muld hans skapende fantasi lar de handlende personer oppstå av.
Blod og sæd
Han befinner seg på Kreta der han har tilgang til et stort privatbibliotek med bøker på mange språk av arkeologer og historikere som har beskjeftiget seg med det gamle Mesopotamia, det store kongeriket ved Eufrat og Tigris, vår sivilisasjons vogge. Men her er store huller, og fortelleren må stadig ty til sin hukommelse, som foregis å være sviktende.
Den romanen han taster inn, starter som en beretning om et gresk hærtokt inn i perserriket på 400-tallet fvt., eller rettere om tilbaketoget, De titusens flukt fra Landet mellom elvene, slik historikeren Xenofon, her også kalt Themostenes fra Syrakus, som selv var med, har berettet om det i et av sine verker. Det er en beretning som syder av råskap, av blod og sæd, en beretning om mennesker i sine elementære drifters vold.
Mennesket bak
Som beretning søker den så å si å gi kjøtt og blod til volden, krigshandlingene og all den faenskap som usynliggjøres i historieskrivingens nøkterne og dermed tildekkende framstilling av slike begivenheter. Denne søken etter å anskueliggjøre det menneskelige bak historiens nakne fakta er i det hele tatt et av romanens hovedprosjekter - et prosjekt hvis tvetydighet også framgår rent fortellerteknisk ved at denne første delen av romanen er utstyrt med et hav av lange fotnoter og innskudd i parentes der forfatteren anfører og drøfter sitt kildemateriale samtidig som han også forteller om sine opplevelser på Kreta, bl.a. om sitt forhold til den mystiske kvinnen som eier biblioteket.
Nærmest umerkelig glir beretningen om De titusen over i en beretning om en arkeologi-interessert nordmann som befinner seg på flukt i det samme området midt under første verdenskrig. På subtilt vis veves denne beretningen inn i den foregående, samtidig som den tjener som fortellerteknisk utgangspunkt for romanens fjerde tidsplan hvortil det resterende - og langt det mest omfattende - begivenhetsforløp er lagt. Denne mannen planlegger nemlig å skrive en biografi om en engelsk amatørarkeolog som i 1870-årene drar til Ninive på oppdrag fra de høyeste instanser i England for å leite etter Assubanipals leirtavler som skjuler seg i Kujundski - ruinene av Ninive, leirtavler som man bl.a. antok inneholdt beretninger om den store syndfloden (noe de faktisk også gjorde).
Tvil
Det følgende har form av en jeg-beretning med denne arkeologen, kalt Young Oldsong, som forteller, men samtidig utformet slik at dette «jeg» er en fortellerinstans i den beretning som nordmannen forestiller seg at han en gang vil skrive når han kommer hjem. Likevel skjer romanens viktigste stilistiske temposkift idet Oldsong overtar ordet. Fra nå av går den flytende framstillingen over i nummererte kapitler og i en spennende og dramatisk beretning om en arkeologisk ekspedisjon med en hovedperson som kommer til å tvile på sin misjon - bestemt som den er av kristenhetens og imperialismens forsøk på å legitimere sin maktutfoldelse - en beretning som man kan forestille seg at for eksempel Joseph Conrad kunne ha skrevet.
En annen historie, men likevel en historie som henger sammen med alle de andre historiene i denne tett sammenvevde romanen om forholdet mellom det elementært menneskelige og den brutale makt i den vestlige sivilisasjons historie, eller som det heter i romanen: «det transcendent ultrahistoriskes transsubstansiasjon ned i materieskiten.»
Det er flaut å være avisanmelder når man sitter med en roman som dette mellom hendene. Sjangerens kortfattethet gjør det nesten umulig å si noe vettugt om en roman av slike dimensjoner. Forlaget bør kjenne sin besøkelsestid og slå på stortromma. Norsk kultur er ikke bare Drillo, Dæhlie og Jostein Gaarder. «Flukten til Ninive» er en roman av internasjonalt format.
Sammenliknet med Løding er Gaarder en litterær pygmé. «Flukten til Ninive» har stoff i seg til å bli en kultbok. Jeg vil ikke påstå at den er på nivå med Joyces «Ulysses», Herman Brochs «Vergils død» eller Kazantzakis «Odisia», men det er slike bøker det er naturlig å sammenlikne den med.
Det er en bok som stiller store krav til sin leser, men bedre medisin mot tidas ukonsentrerte og overflatiske mentalitet kan knapt tenkes. Det er bare å ta tida til hjelp.
