Steine kaldt

Æ ha' b'ynt å hør' stemma fra folk æ ha' kjent,

for æ e'kje mæ sjøl, - alle broan e' brent.

I kirka sist sønda', gikk ho førbi.

Å dræp' den kjærligheta tar så stygglang tid.

Æ e' evig, langt utpå viddan no.

- Kjenne' knapt nok mann' i mine egne sko.

Æ e' uttafør alt - og her e' steine kaldt.

Vi va' stolt som fa'n begge to.

Ingen av oss kunne det å bygg' bro.

Sjela mi skrik, - ser æ skjønnhet førgå,

men det e' verre enda å gå med hjertet uttapå.

Ved en skimt av dæ kjem æ ut av kontroll,

nett som oppslukt av et stort, svart holl.

Æ e' uttafør alt - og her e' steine kaldt.

I hauet mitt surre' det en masse folk førbi.

Æ trudd' at no'n va' venna, men for det så fækk æ svi.

Så stian dem e' steinat', og bakkan dem e' bratt'.

- Mykje blod og tåra i de minnan som kjem att.

Æ la det jævla livet i elsken tel dæ,

- og likevel så sveik du mæ.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Æ e' uttafør alt - og her e' steine kaldt.

- Inderlig og ensomt steine kaldt.

All vind' i den her skitby'n driv' mæ snart dau'.

Det trollet som e' kverdag, har altfør mang' hau'.

Nokka inni mæ har æ støtt på slep, men nettopp slike ting gå'kje an å drep'.

For det e' dæ, - bærre dæ som æ tenke' på.

No skammer æ mæ over at æ lot dæ gå.

Æ e' uttafør alt - og her e' steine kaldt.

Men sola går sin gang, og det meste e' på stell.

Æ held' mæ enno flytand', - e' for tidlig å ta kveld.

I elskov og i smerte var æ din egen helt.

Æ overlev' på minna fra dagan som vi delt'.

Men ser æ dæ igjen, så sig' æ helt i kne.

Det e' bærre ikkje nokka å gjær' med det.

Æ e' uttafør alt - og her e' steine kaldt. - Inderlig og ensomt steine kaldt.