LÆRERKOLLEGIET ved Rudolf Steinerskolen i Bergen gikk i Dagbladet søndag 4/9-05, ut med syv punkter til oppklaring av det Kaj Skagen og andre måtte ha misoppfattet når det gjelder skolens rutiner og regler. Skolen finner ingen grunn til misnøye vedrørende skolens praksis, og ser med forundring på Kaj Skagens utspill. For de av oss som de siste årene har vært berørt av noen av de konfliktsakene Skagen refererer til, føles denne bagatelliseringen av kritikken svært krenkende. For oss har konfliktene medført store påkjenninger, både for våre barn og oss selv. Noen av oss har i siste instans følt oss nødt til å ta barna ut av skolen, etter langvarige forsøk på å komme til en forståelse. Vi ønsker ikke å gi konkrete eksempler her, av hensyn til barna. Sakene det har dreid seg om, gjelder alt fra store avvik i skoleplanen og uholdbare undervisningssituasjoner, til alvorlige og lovstridige utfall mot og krenkelser av barn. Det stemmer ikke at skolen har en god dialog med dem som slutter. Svært mange av dem som tar barna ut, gjør det av mangel på en slik dialog. Som foreldre har vi hovedansvaret for våre barn. Når man ser at problemer har fått utvikle seg uten at foreldrene er blitt informert, vil man naturlig nok engasjere seg for å få ordnet opp i vanskelighetene og trygge barnas skolehverdag. I utgangspunktet tar man det også for gitt at de ansvarlige lærerne og skolen vil samarbeide om å løse problemene. Men dessverre kan det det man først trodde var et viktig initiativ til barna og skolens beste vise seg være et høyst risikofylt foretakende. Retter man kritikk mot skolen skal man nemlig gå svært forsiktig frem hvis man vil at engasjementet ikke skal bli oppfattet som mistillit. Ved at skolen ikke takler kritikken og i stedet oppfatter den som fiendtlighet mot skolen, kommer selve saken fort ut av fokus, og de uholdbare forholdene man pekte på får fortsette uforandret. Når samarbeidet ødelegges av slike misforståelser, er veien til konflikt svært kort. På dette stadium blir man som foreldre naturlig nok stadig mer pågående for å få løst saken - det er våre barn det gjelder, og de lider under mangelen på en avklaring av forholdene. Fra skolens side opplever man derimot en tiltagende taushet, unnvikenhet, og ansvarsfraskrivelse. Til slutt skjønner man at problemet ikke lenger eksisterer for skolen. Det er foreldrene og barnet som er blitt «problemet».