Steinerskolens mangler

DAGBLADET GRAVER igjen, denne gang i Steinerskolens feil og konflikter. Med alle sine gode sider, som jeg kjenner godt gjennom et helt yrkesliv, er Steinerskolene aldeles ikke feilfrie. Og det er fullt forståelig at skuffede og frustrerte foreldre til slutt bruker pressen for å komme til orde. For det ligger i sakens natur at den skuffede Steiner-forelder er mer fortvilt og oppgitt enn en forelder i offentlig skole som opplever at skolen ikke lykkes med barnet. Hvorfor? Den som har tatt et slikt valg, har jo satset mye. Terskelen for å innrømme at valget ikke ga som forventet, er først høy, men når den først overskrides, blir reaksjonen også sterkere. Kaj Skagen setter ord på dette når han kaller Steinerskolen sitt livs skuffelse. I noen tilfelle kan man også med rette mene at man har en sak. Det er det ene moment. Det andre er den nærhet som ofte oppstår mellom skole og foreldre. De fleste opplever som godt at det ikke er vanskelig å få læreren i tale. Og nærheten er etter min mening regelmessig til barnets fordel. Men den er også en årsak til at bitterheten og skuffelsen blir større når lærer og skole kommer til kort og dialogen tar slutt. I Steinerskolen er det ikke uvanlig at foreldre gjør gjeldende oppfatninger om forhold som skolen skal avgjøre, fra faglig innhold til bemanningsspørsmål. Det kan noen ganger være vanskelig å skille mellom råd og press. I den offentlige skole er rollene klarere definert.

NÅ VET IKKE jeg om det gjøres flere feil og lovbrudd i Steinerskolen enn ellers i skoler, enn si ellers i samfunnet. Aftenposten inneholder 16.juni en helside om feil som begås i sykehusvesenet. Feil skal ikke forsvares, mobbing av barn ikke tolereres. Fordi feil som går ut over barn ikke er akseptable, skal de brukes til å lære av. Og det kan være sunt å huske at om man ikke gjør et kvalitativt godt arbeid med å rydde opp, da står pressen klar. Det er riset bak speilet. Læreren arbeider i det offentlige rom, og må være klar over det, hele tiden! Steinerskolens lærdom må være å skjerpe rutinene for rask kartlegging av avvik, styrke sitt arbeid med å forbygge og løse konflikter, få en mer gjennomsiktig og kompetent ledelse uten å miste den viktige nærhet mellom barn, lærere og foreldre. Jeg vet at Dagbladets reportasjer oppleves av de fleste som en grov fortegning av det verdifulle pedagogiske arbeid som gjøres. Nå er det feilene som tegner hovedtrekkene for den uinnviede leser. Eller undervurderer jeg Dagbladets lesere?