Steinfeldsk om Balkan

Steinfeld har her framlagt sin fortelling om Balkan, med stor vekt på det siste halve året, da han har dekket Balkan for NRK.

Deler av boka er skrevet i kjent Steinfeld-stil - ettersom forlaget ikke akkurat kunne trykke hele boka med store bokstaver, har utropstegnet vært flittig i bruk i stedet.

Det blir ikke nødvendigvis noen dårlig bok av dette, tvert om kommer det subjektive utgangspunkt enhver forfatter nødvendigvis har, bare tydeligere fram. Steinfeld lykkes bra i å styre utenom generaliseringer om hvilke grupper som utgjør de snille og hvem som er de slemme på Balkan - uten at dette fører ham over i den motsatte ytterlighet, den overdrevent kjølige distansen. Analysen av Milosevics rolle som en som kynisk spiller på og selv videreutvikler den stemningsbølgen som brakte ham til makten, men som likevel ikke er hele problemet, er meget betimelig i en tid da mange synes å mene at alle problemer på Balkan tar slutt den dagen «Slobo» går av. Det er, som Steinfeld sier, «vanskelig å finne snøhvite forbilder i jugoslavisk politikk».

Steinfeld går på den annen side lenger enn de fleste i offentlig å omtale de nære båndene mellom deler av den kosovoalbanske geriljabevegelsen UCK og internasjonal organisert kriminalitet.

Selv om de direkte forbindelsene med selve UCK ikke er dokumentert i åpne kilder, deles bekymringen for at Kosovos nye herskere har nære bånd til mafiaen av mange analytikere og politifolk i vest. De fleste har imidlertid vært forsiktige med å snakke for mye om dette, ikke minst av frykt for å framstå som politisk ukorrekte i lys av den nylig gjennomførte krigen mot Jugoslavia.

Omfattende

Boka er lett tilgjengelig, og lykkes på mange måter i å få fram innsikter i post-kommunistisk mentalitet som det ikke alltid er like lett å forklare til et vestlig publikum. Steinfeld trekker hyppig på sine omfattende kunnskaper om Russland og andre østeuropeiske samfunn. På sitt beste hjelper dette leseren til å se paralleller mellom begivenhetene i Jugoslavia de siste ti år og Øst-Europas nære historie for øvrig.

Dessverre fristes Steinfeld til å ta med småhistorier og anekdoter fra Russland som for så vidt kan være interessante nok, men som vanskelig forsvarer en plass i en bok om Balkan.

Forsøket på å sette den aktuelle konflikten inn i et bredere historisk perspektiv er derimot bare delvis vellykket. Det er da heller ingen lett oppgave. Igjen er beskrivelsen av Jugoslavias rolle i Øst-Europa i Tito-perioden, da Jugoslavia relativt sett ble en slags frihetens forpost og inspirasjonskilde i Øst, blant bokas beste sider. Beskrivelsen kan nok til tider være litt velvillig - men samtidig illustrerer den det positive inntrykket mange også i vest hadde av det gamle Jugoslavia. At det ikke alltid sto like bra til med den interne friheten i Jugoslavia, kommer kanskje ikke alltid like tydelig fram.

Vanskelige

De lange og blodige krigene i Kroatia og Bosnia går Steinfeld over med harelabb. Det var åpenbart ikke på Balkan han var når de krigene raste som verst.

Å påstå, som forfatteren gjør, at overgrepene i Kosovo var mye verre enn i Bosnia, er en temmelig drøy påstand for enhver som kjenner Bosnias nyere historie.

Ferske tall fra FNs krigsforbryteretterforskere setter da også dette i relieff - antallet drepte i Kosovo synes å ha vært langt færre enn hva vestlige kilder påsto under krigen. Kanskje beveger tallet seg ned mot 5000, mens Bosnia-krigen antas å ha tatt livet av over 200000. Med sin journalistiske tilnærming formår ikke forfatteren helt å sette de aller ferskeste inntrykkene inn i en litt større sammenheng. Boka utgir seg tross alt for å være en bok om Balkan, og ikke bare om Kosovo-krigen.

At boka er skrevet så kort tid etter krigen, blir igjen både en styrke og en svakhet.

Den beskriver forhold som «nettopp» fant sted, og som vi alle derfor har ferskt på netthinnen, mens langsiktige perspektiver og utviklingstrekk ikke så lett kan fanges opp så kort tid etterpå.

Medfølelse

Noen av bokas beste partier beskriver inntrykkene og stemningen Steinfeld opplevde som reporter i Kosovo-krigens første dager, på Blace-jordet mellom Kosovo og Makedonia.

Stemningen her beskrives nært og inngående som den rapport fra helvetes forgård som dette måtte være for de tusener av fordrevne mennesker. Her kommer journalisten fullt ut til sin rett:

Nettopp fordi dette flyktningproblemet på mange måter er løst nå som de fleste albanerne er tilbake i Kosovo, er det lett å glemme den bunnløse fortvilelsen som de fordrevne må ha opplevd på det gjørmete Blace-jordet. Der sto de, overlatt til seg selv og sine tanker om en meget usikker framtid og slektninger de trodde var døde. Dette formidles sterkt og klart, og med stor medfølelse.

Framtidsutsiktene som trekkes opp, er ganske dystre - men dessverre derfor også ganske realistiske. Vi kan på ingen måte konkludere med at vi er ferdige med Balkan ennå. Noen autoritativ hovedkilde til forståelsen av Balkan blir boka neppe, men den er likevel vel verd å lese.