Steinharde stayere

Rolling Stones i klinsj med egne klisjeer.

CD: Det er lett å la seg forføre av The Rolling Stones. Mick Jagger og Keith Richards har oppfunnet en av de mest effektive formlene for hvordan man bygger opp en fengende rocklåt og bruker den heftig på hvert nye album gruppa utgir. De tette åpningsriffene, Jaggers brunstige anrop -   besvart av korte, repeterende refrenger og av Keith Richards røffe gitarsoloer eller Ron Woods slidegitar. Mens Charlie Watts hamrer seg fra album til album med sin enestående fartstid i bransjen.

Minimalisme

Bak den hardtslående produksjonen på dette 16 låters albumet skjuler det seg en form for minimalisme. Stones\' låter er frie for ornamentering og musikalske broderier. Her er det rett på sak med en teknikk som kunne vært hentet fra boksingens verden. Litt jabbing med høyre, en rett venstre, en hook og kanskje et svingslag. Og så en omgangspause med en sakte dans, for eksempel den klisne fiolin & lighter-balladen «Streets of Love» på denne plata.

Utholdende

Den samme resepten er brukt så mange ganger at det nesten lyder som en selvparodi. Å sammenlikne dette albumet med Stones\' beste 60-talls album eller med mesterverket «Exile On Main Street» (1972) er å gjøre disse albumene stor urett. Det siste spontane, nyskapende albumet til Stones er muligens «Some Girls» (1978). Det er ikke nødvendigvis noe galt i å repetere seg selv, men det innebærer utvilsomt visse tegn på stagnasjon. Skal Stones sammenliknes med seg selv på sitt beste, faller ei plate som denne igjennom, uten at den dermed er direkte dårlig. Om Stones benytter seg av klisjeer, er det i hvert fall sine egne klisjeer de bruker. Og akkurat det er det ingen som gjør bedre enn disse vitale dinosaurene. Man kan si hva man vil, men Stones er rockens mest utholdende stayere.