Klassekamp og identitetspolitikk:

Stem som du er

Så krangles det igjen. Om klassekamp er viktigere enn likestilling, antirasisme og andre småborgerlige sysler, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

De har ikke sagt det så høyt på en stund, men etter Hillary, etter det forsmedelige nederlaget for progressive demokrater, etter høyrepopulistenes frammarsj i USA og Europa, må det sies igjen. Det er identitetspolitikkens skyld. Det er alle disse minoritetene som nekter å la seg diskriminere og undertrykke; det er svarte, homser, funkiser, transer, nynorskbrukere, rusmisbrukere og gudene vet hva. Og så kvinnene, alltid kvinnene.

Herregud, disse kvinnene, nå må de da gi seg og innse at selv ikke kvinner ville ha en kvinne som president. 53 prosent av hvite kvinner foretrakk en gammel gris framfor Hillary. Trenger dere flere bevis?

Ja, vi trenger det. Det er som sagt ikke noe nytt, denne innbitte motstanden mot folk som krever sin rett. På 1970-tallet var det jublende sirener, tror vi 40 år seinere, men det mange har fortrengt, var at menn fortsatt bestemte. Og menn på venstresida var ikke så myke som Ole Paus ville ha det til i sangen. Først skulle de ha revolusjon, og så, hvis det var tid til overs, kunne det bli litt kvinnekamp. Dagbladet-kollega Sissel Benneche Osvold forteller om hvorfor 70-tallsfeminister brøt ut av revolusjonære Kvinnefronten og stiftet «Brød & Roser» i stedet; kvinnesak ble sett ned på som en småborgerlig syssel sofaradikalere drev med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er det på ’an igjen. Etter den historiske kvinnemarsjen i Washington og verden rundt 21. januar i år, den største politiske manifestasjon i USA noensinne, skrev Jonas Bals i avisa Klassekampen at marsjen var et feilsteg og deltakerne burde ha gått for viktigere ting. Bals er ingen hvem som helst. Han er en av Jonas Gahr Støres nærmeste rådgivere.

Kort tid etter fortalte et oppslag i samme avis at den såkalte kulturkampen er avblåst. Den liberale og kulturradikale æra er nok en gang over. Venstresiden må konsentrere kreftene om økonomisk fordeling og klassekamp, til beste for brede velgergrupper, og ikke bruke tid på særinteresser.

Dette er et ekko av anklagene fra Bernie Sanders-tilhengerne i kampen om det demokratiske partiets framtid. Det hevdes at Hillary Clinton kastet bort tid på å forsvare transseksuelles toalettrettigheter framfor å snakke om arbeiderklassens lidelser. Sannheten er at hun aldri tok opp saken, men det er vel ment som en giftig illustrasjon av identitetspolitikkens små og store bekymringer. Når folk lever i fattigdom uten arbeid, kan man ikke bruke tid på bagateller. Dessuten vil klassekamp løfte alle, også lavtlønte svarte kvinner som tjener 54 cent for hver dollar en hvit mann tjener. Så det.

Tanken synes å være at politikk er et nullsumspill. Gir du oppmerksomhet til en sak, tar du den bort fra en annen. Og fordeler du deg på flere saker, setter du dem opp mot hverandre. Hver gang Hillary Clinton snakket om mangfold og minoriteters rettigheter, fordrev hun majoritetsvelgere, er påstanden. Derfor er det bedre å snakke om harde fakta som angår alle velgere, slik som sysselsetting og fordeling.

Som om ikke likestillingsarbeid handler om nettopp det. Som om ikke svarte kvinner like mye som hvite menn tilhører arbeiderklassen, men i tillegg opplever annen diskriminering på grunn av kjønn og rase.

Identitetspolitikk kan unektelig drives ut i parodien når den løsrives fra økonomi og samfunnsstrukturer, og også på dette området frykter enkelte svenske tilstander. Men det som så ofte blir angrepet fra høyrefløyen som politisk korrekthet, har beviselig vært et historisk vellykket frigjøringsprosjekt som har gitt milliarder av mennesker bedre og friere liv. Det betyr ikke at jobben er gjort. Tvert om avdekket valget i USA dype motsetninger som handler om identitet.

Trump seiret med en form for identitetspolitikk som appellerte særlig til hvite konservative menn, og konklusjonen på venstresiden er at man må slutte å snakke om likestilling og rasisme for ikke å støte denne velgergruppen fra seg. Det er jo en uvanlig logikk.

Tidligere så mektige sosialdemokrater over hele Europa taper valg blant annet fordi de har mistet sin identitet. Noen tror at det kan løses ved å gjenta gårsdagens kamper og slagord, men glemmer at også de handlet om historiefortelling og identitet, om frigjøring og rettigheter, aldri om økonomi og lønnskamp alene.

Venstresiden gjør heller lurt i å gå tilbake og se hvorfor en bevegelse som nesten bare handlet om identitet, seiret i demokratier verden over.

Revolusjonen de ønsket seg på 1970-tallet mislyktes heldigvis. Den store revolusjonen var i stedet den småborgerlige sysselen likestilling. Tenk det, Hedda!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook