Stemme for en stillhet

Stein Mehren skriver seg «inn mot det ubeskrivelige», i bevegelse mot det tause.

«Å beskrive det ubeskrivelige» heter det i den nye diktsamlingen til Stein Mehren. Jeg biter meg merke i de ordene fordi de på en måte plasserer dikteren i hans element, språket.

Han bringer hele tida språket til randen av det tause og uutsigelige, uten å akseptere ordenes tilkortkommenhet overfor det som ikke kan skrives eller beskrives. Han bærer på erfaringer og opplevelser som er av en annen verden, bortenfor ordenes orden. Han skriver seg «inn mot det ubeskrivelige». Han stiller seg i en contradictio in adjecto-situasjon i og med denne språklige bevegelsen mot det tause.

Stotrende

Han slutter å være syngende i språket. Han blir stotrende og stammende, setningskonstruksjonene tunge og omstendelige. Noe blir stående ubeskrevet. Men dikteren får seg ikke til å tie. Det finnes dikt i denne samlingen som er av en annen materialitet. Dikteren blir til stede i den tydede, beskrivelige verden. Det skjer når han erindrer barndommen, og når han går inn i historiens skikkelser og hendelser. I diktet om atombomben «Episentrum. Nagasaki» har han et bilde, nei, en observasjon, som i ett brennpunkt samler i seg hele katastrofen:

På et sekund var de indre bydelenes telefonkatalog forvandlet til en komplett liste over døde I en klasse for seg er også dikt som «Gregor Mendel» og «Døende etrusker». Der trer menneskene fram fra historien, som individer med synliggjorte ansikter. Særlig får han etruskeren til å vise seg.

Etruskeren tiltaler oss før et uavvendelig nederlag, en allerede beseglet død.

Inntrengende

Det er terminologien fra en militær loggbok Mehren omskaper til inntrengende tiltale med sin skrift: Høydedraget har vi greid å holde til nå. Vår kaptein har beordret en hvil. Vi har lagt oss ned mellom steinene. Trett betrakter jeg himmelen. Så blå den er ... Skyene ligner byer og templer (...) Jeg vet at alt dette snart er over og forbi ...