Stemme som bærer

Meditativ skyggedans fra original stemme.

CD: Arve Henriksen har valgt «Chiaroscuro» som tittel på sin andre CD, og «lys/skygge-kontrast» er et høvelig bilde på de 43 minuttene meditativ musikk. I likhet med «Sakuteiki», Henriksens debut-CD fra 2001, bekrefter «Chiaroscuro» at trompetist/vokalist/elektroniker Henriksen er en av de mest originale stemmene i norsk improvisasjonsmusikk, ikke bare billedlig, men også bokstavelig,

FOR HENRIKSENS

ordløse sang i strøkene rundt den høye C er så til de grader hans egen at vokalisten i perioder overskygger trompetisten. Det er ingen liten prestasjon, for også som instrumentalist er han sterkt personlig, om enn med et lite, men distinkt drag av Palle Mikkelborgs atmosfæriske tone i hornet denne gang. Aller mest fascinerende er imidlertid vekselspillet stemme- trompet, for i Arve Henriksens lavmælte uttrykk skjer det så sømløst at vokal og instrument blir forlengelser av hverandre.

GJENNOM

ti forløp - kall dem gjerne en suite - lar Henriksen mange av sine melodiøse stemme- og trompetimprovisasjoner spille ut mot store, rolige synthflak, Jan Bang (livesampling, samples) og Audun Kleive (trommer, perkusjon) tilfører små doser kreativ uro - lyder, pulser - som understreker uendelighetslengselen i Arve Henriksens naturkatedralske musikk. Flere av sporene, som «Blue Silk», der et fire toners tema repeteres som et mantra, gir assosiasjoner til både samtidsmusikk og gammel europeisk kirkemusikk, men når plata er sluttspilt, står likevel «Chiaroscuro» som nok en slående original utgivelse fra Rune Grammofon.

PLATA

kommer på et tidspunkt der nettopp Henriksen, sammen med trommeslager Paal Nilssen-Love , får internasjonal lanseringshjelp - markedsføring, reisestøtte og innsalg til sentrale europeiske festivaler og klubber - gjennom programmet Norwegian Jazz Launch Europe 2004-06 . Programmet støttes av UD med 900000 kroner over tre år og er et samarbeid mellom Rikskonsertene, Norsk jazzforum og Vestnorsk Jazzsenter. Dette skjer i ei tid der ung, norsk improvisasjonsmusikk omfattes med interesse i de europeiske jazzmiljøene. Og Henriksen ble nylig intervjuet i Oslo av Branford Marsalis for det engelske TV-selskapet Channel 4 til et omfattende program om jazzens framtid. Det sier sitt at opptakene skjer i fire byer: New York, Chicago, London og Oslo.

DEN UNGE

amerikanske vibrafonisten Stefon Harris leverte en sterk CD i fjor med «The Grand Unification Theory», en jazzsuite for 12 musikere, På sin nye plate er han nede i kvintett- og sekstettformat, og har fortsatt gode historier å fortelle med sine vibrafon- og marimbakøller.

Piano og el-piano, fløyte, altsaksofon, kontrabass og trommer er omgivelsene rundt den uhyre lovende musikeren, som etter en lynende åpning med Don Grolnicks snart-klassiker «Nothing Personal» er innom mange stemninger på en plate som ikke er like ambisiøst lagt opp som fjorårets. Ikke desto mindre byr den på mye bra spill, blant annet en solistisk godt gjennomført «Summertime», og viser at rekka av vibrafonmestere i jazzen ikke kommer til å ende med Gary Burton.