Stemmeløse arbeidere

Stortingsvalget i 2013 kan ha vært valget der flest innbyggere i Norge ikke hadde stemmerett på 100 år, siden allmenn stemmerett for kvinner ble innført.

ARBEIDSINNVANDRERE UTEN STEMMERETT: «I Kuwait kastes arbeidsinnvandrerne som har levd hele livet i landet nådeløst ut så snart de blir 65, før arbeidsfolkene blir en «byrde». Dette er ekstremversjonen av «bærekraftig innvandringspolitikk», en bruk og kast-holdning til utlendinger som Norge forhåpentligvis aldri får», skriver kronikkforfatter Eivind Trædal. Illustrasjonsfoto: Dagbladet
ARBEIDSINNVANDRERE UTEN STEMMERETT: «I Kuwait kastes arbeidsinnvandrerne som har levd hele livet i landet nådeløst ut så snart de blir 65, før arbeidsfolkene blir en «byrde». Dette er ekstremversjonen av «bærekraftig innvandringspolitikk», en bruk og kast-holdning til utlendinger som Norge forhåpentligvis aldri får», skriver kronikkforfatter Eivind Trædal. Illustrasjonsfoto: DagbladetVis mer
Debattinnlegg

Når kriser inntrer, er det godt å kunne ringe mamma. For eksempel når valget ikke går helt som en hadde håpt. Hun kan trøste og gi råd. Men mamma er ikke helt sikker sjøl. Hun er lærer, og vi snakker om hva som vil skje om skolene blir privatisert. Og kanskje vil liberalistene gjøre det tøffere for folk i arbeidslivet? Er det virkelig det folk flest vil? - Det er jo kanskje ikke så rart, sier mamma. - Mange av de som jobber i tøffe yrker er utlendinger, og de får ikke stemme. Det hadde jeg ikke tenkt på en gang. Og da jeg prøvde å undersøke saken, fant jeg ingen andre som hadde tenkt på det heller. Utenlandske statsborgere tar mange av jobbene som nedlatende blir omtalt som «drittjobber». De bygger hyttene, de kjører bussene, de serverer kaffen. Innvandrere som har vært i landet i tre år får stemme i kommune- og fylkesvalg, men det tar minst sju år å opparbeide seg rett til å søke statsborgerskap, og eventuelt få stemmerett i stortingsvalg. 449 000 utenlandske statsborgere bor i Norge, ifølge Statistisk sentralbyrå. Før valget i 2005 var tallet langt lavere, litt over halvparten. En stor andel av dem er arbeidsinnvandrere og deres familier, en del av dem barn, og svært mange er i myndig alder. Stortingsvalget i 2013 kan ha vært det valget der flest innbyggere i Norge ikke hadde stemmerett på 100 år, siden allmenn stemmerett for kvinner ble innført. Mange av de som ikke fikk stemme vil kunne rammes hardt av et mer «fleksibelt» arbeidsliv, eller av en svekket arbeidsmiljølov. Men deres stemme ble altså ikke hørt den 9. september.

Det tok tid å kjempe fram allmenn stemmerett i Norge. Etter at Eidsvollmennene vedtok grunnloven, tok det 74 år før alle menn fikk stemme, og 99 år før kvinner slapp til. I dag har vi fått en ny, voksende gruppe av voksne innbyggere uten rett til å velge kursen for samfunnet de jobber og lever i. Det er et merkelig utslag av de gode økonomiske tidene. Stemmeretten er kanskje i uforholdsmessig grad blitt forbeholdt de som får kontorene vaska, ikke de som vasker dem, de som vil ha fliser på badet på hytta, ikke de som legger flisene. Ikke bare det: ettersom stortingsmandatene fordeles etter innbyggertall, har innvandrertette og tradisjonelt borgerlige områder som Oslo, Rogaland og Akershus fått flere mandater, selv om de nye innbyggerne ikke får stemme. «Innvandrere uten stemmerett kan gi borgerlige flertall», meldte NTB i fjor. Kanskje fikk de delvis rett?

Det finnes gode argumenter for å avgrense stemmeretten i Stortingsvalg til statsborgere. Kjennskap og tilknytning til landet øker sjansene for å ta et informert valg. Men en stor andel av de utenlandske statsborgerne har altså stemmerett lokalt. Hva ville resultatet ha blitt hvis den ble utvida? Hvis vi skal dømme etter stemmegivningen ved kommunestyrevalget i 2011, der alle som har bodd i landet mer enn tre år har stemmerett, ville stemmene ha gjort en viss forskjell. Blant velgere fra Øst-Europa, som er den største gruppen, stemte 37 prosent på Arbeiderpartiet, 30 prosent på Høyre, og 10 prosent på FrP. Venstre fikk 9 prosent mens småpartiene SV og Rødt fikk 4 prosent hver. SP og KrF var avspist med hvert sin ene prosent. Blant de mindre gruppene av innvandrere fra Asia og Afrika, fikk Arbeiderpartiet imponerende 74 og 63 prosent av stemmene. Hvis de som i dag får stemme i kommunevalg hadde fått stemme i Stortingsvalg, ville det altså kunne hatt en påvirkning på valgresultatet.

I valgkampen var jeg utleid muntrasjonsråd og ordstyrer på et arrangement for LO i Follo. Geir Gamborg-Nielsen i Norsk Arbeidsmandsforbund er en av de som skal oppildne forsamlinga til det som allikevel skulle bli et skuffende valg for fagbevegelsen. Geir har jobba for rettighetene til folk i rengjøringsbransjen i mange år. Han er skremt over det han ser. Papirløse med gjeld til menneskehandlere som jobber i useriøse byråer, kommunepolitikere som gir byråene kontrakter og sier opp rengjørere som har jobba under skikkelige forhold i årrekker. Han ser det samme i mange bransjer. Steinleggerne er noen av de mest utsatte. «Fleksibilitet - hva betyr det? Det betyr midlertidig arbeid, det betyr at du kan erstattes så snart de ikke har bruk for deg». Geir frykter den borgerlige regjeringens politikk. Men hva skjer når arbeiderne ikke har mulighet til å stemme på noe annet? Arbeiderbevegelsen har store utfordringer. Nye arbeidsfolk må organiseres. Papirløse og andre grupper må hjelpes ut av slavelignende tilstander. Arbeidslivet er mer kaotisk, og mange av ofrene er ekstremt ressurssvake. Men arbeiderbevegelsen kan ikke være like sikre på at denne viktige innsatsen sanker stemmer.

Dette fenomenet vil kanskje bare virkelig gjøre seg gjeldende i to-tre Norske stortingsvalg, avhengig av konjunkturene. Heldigvis er ikke Norge blitt helt som andre oljerike land. I Kuwait kastes arbeidsinnvandrerne som har levd hele livet i landet nådeløst ut så snart de blir 65, før arbeidsfolkene blir en «byrde». Dette er ekstremversjonen av «bærekraftig innvandringspolitikk», en bruk og kast-holdning til utlendinger som Norge forhåpentligvis aldri får. Samtidig er det lite som tyder på at trenden vil snu med det første. Mange av dagens stemmeløse vil ha statsborgerskap ved neste valg, men lite tyder på at tilstrømningen av nye vil avta. Partiene i vår nye regjering har ikke planer om å endre forholdet til EØS-landene, eller redusere offentlig og privat forbruk som forutsetter arbeidsinnvandring. Fire nye år med kjøpefest vil kunne opprettholde tilstrømminga av flittige folk fra Polen, Sverige og andre nære land som Norge gir fri innreise fra. Altså vil også neste valg kunne gi mer uttelling til de som får kontorene vaska og badene pussa opp, og mindre til de som vasker og legger fliser.

Når vi skal gjøre stas på innvandrere, omtales de gjerne som en «ressurs». Men dette er en tvetydig kompliment. «Arbeiderpartiet behandler innvandrerne som arbeidskraft, ikke som politiske mennesker», skrev kritiker Espen Søbye i sin anmeldelse av Jonas Gahr Støres rapport «Mangfold og muligheter» i 2011. Nå har vi fått en ny regjering. Det gjenstår å se hvilke visjoner de har for vår voksende gruppe av stemmeløse innbyggere. Utlendinger, som andre mennesker, er tross alt i en annen klasse enn olje og tømmer. Det kunne jo hende de hadde noe de skulle ha sagt også?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.