Stemmen fra London

Det var den jula da folk var villige til å risikere livet for å få høre på radio.

KLOKKA ER 18.30 søndag den 13. desember 1942, og Toralv Øksnevad er som vanlig på plass i BBC-studio. Vel ett år er gått siden tyskerne forbød folk i Norge å lytte til radio, og Toralv vet godt hvor farlig det kan være å bli tatt på fersken med en mottaker mellom hendene. «Den som trer fram foran denne mikrofonen, han vet at de landsmenn som lytter i Norge, de våger livet. Kan han si noe som er en slik vågnad verd?» spør Øksnevad. Han er selvfølgelig fullstendig klar over sin egen rolle: Det er han som skal holde motet oppe. Det er han som skal si: «Vi står mer sammen nå enn noensinne i vår historie.» Han skal si: «I det lange løp vil friheten seire over undertrykkelsen - la oss aldri tvile på det.» Denne desemberkvelden velger han å henvende seg til enkeltmennesket: «Den enkelte nordmanns innsats i dag gjelder ikke noe ringere enn dette: Være eller ikke være - for meg selv, for min slekt, for mitt land.» Mens han snakker, ligger folk hjemme i Norge og trykker ørene inntil mottakerne, de apparatene som ennå holdes skjult for tyskerne.

DE GJEMTE DEM i vedskjulet, under kokskassa, i det hemmelige rommet bak bokhylla. Presis klokka 18.30 gravde man fram radioen og satte seg godt til rette innerst i grisebingen. Hver bidige søndag benket man seg på utedoen. Stemmen fra London vekslet mellom buldrende patos, sviende spott, og glefsende sarkasme. «Kommunalt selvstyre? En samling mæ-hæ...Grunnlov? Quislings kladdebok.» Øksnevad la ikke to fingrer imellom. Om Vidkun Quisling sa han: «I sannhetens interesse må det medgis at det hittil ikke har lykkes å skaffe Quisling noen oppgaver utenfor det tragikomiske rollefag. Mustasjen og hårluggen er i orden, blikket er blodsprengt og Hitler-vendt, gangen røper hele vekten av en hysterisk overbygning og hans tale er storslagen humbug.» Det er ikke vanskelig å forstå hvor befriende det må ha vært å høre denne verbale hånlatteren. Og hvor eitrende irriterende det må ha vært for tyskerne å ha denne selvsikre jærbuen sittende der nede og preke, uke etter uke, hele krigen igjennom. Først forsøkte de å stanse søndagspreknene med støysendinger. Da det ikke nyttet, skulle altså radioapparatene inndras. «Det kan ikke framføres noe mer avgjørende bevis for at tyskerne innrømmer at det norske folk er ganske uimottagelig for tysk propaganda,» konkluderte Øksnevad.

FOR MENS NS-FOLKENE talte for døve ører fra det nye NRK-huset på Marienlyst, satt folk som klistret under sendingene fra London. Quislingene lyttet også, de hadde jo fått beholde radioapparatene sine, de. Det visste Toralv: «Jeg er ganske sikker på at de sitter og lytter nå,» kunne han si midt under sending, som en teatral sidebemerkning. Selv lyttet han ekstra nøye når fienden talte. Som den glitrende retorikeren han var, kjente han alle virkemidlene. Jo mer nervøs fienden virket, jo mer optimistisk lød Stemmen fra London. «Jeg lyttet til den skrekkslagne Göring på tiårsdagen, og jeg fikk glede av det,» sa han i januar 1943. Litt seinere: «Jeg har i disse aprildager moret meg med å lese Adolf Hitlers taler, som hører til min yndlingslitteratur. Alt det han har forsikret at han ikke ville gjøre, det har han gjort.» Tyskerne var nervevrak, ifølge Øksnevad. «Det står ikke bra til med nervene nå. Adolf Hitler selv har funnet grunn til å forsikre at alt er mulig, unntagen det at hans nerver kan bryte sammen. På denne årstid har han for vane å gi forsikringer om at det uunngåelige som han frykter mest, ikke vil inntre,» het det i november 1943. Øksnevad var - unnskyld uttrykket - bombesikker på seier før alle andre. Det var jobben hans å være det. Og jo lenger tid som gikk, jo større grunn fikk han til å triumfere på vegne av Norge. «Det ramler ikke bare omkring ham; det er noe mer som er ramlet,» sa Øksnevad etter attentatet i Hitlers hovedkvarter sommeren 44. «Hør denne utgaven av ham som engang var føreren,» sa Toralv og satte i gang et opptak fra Hitlers tale. «Så uartikulert laller bare en ferdig, en fallen mann.»

IRONIEN VAR det viktigste våpenet. «Nå er det blitt høysesong for kultur og rene hensikter i Norge. Råskapen og grusomhetene representeres av England,» raljerte Toralv sommeren 1943. Han snudde nazipropagandaen opp ned. I en annen tid kunne ironi vært et risikabelt retorisk virkemiddel. Det burde vært farlig for en i hans stilling å si akkurat det motsatte av det han mente. Når han kunne det, var det fordi han kjente lytterne. Han stolte på dem, og de stolte på ham. London Radio var den eneste sikre nyhetskilden de hadde. Det fantes ikke noe både - og: man var enten kald eller varm, quisling eller nordmann. Som Toralv sa: «Lunkenheten finnes ikke.» Derfor var det ikke rom for misforståelser. Stemmen fra London var ikke til å misforstå.

ØKSNEVAD RAKK å holde rundt 200 søndagstaler fra London så lenge krigen varte. «Arbeidet har en stor betydning som den eneste sande kilde til selvagtelse,» skrev han i en skolestil på Bergen Katedralskole i 1907. «Derved, at et menneske ved sit arbeide føler, at han faar benytte sine evner, vil der komme en følelse af harmoni over ham. Han vil se sin opgave i verden: at være et lidet hjul i det store verdensmaskineri, og han vil forsone sig med sin skjæbne. Thi intet er mere skikket til at hjælpe mod sorg, modgang og fortvilelse end arbeide,» står det med blekksvart skjønnskrift i den gulnede skriveboka hans fra skoledagene. Lite ante han da hvor god bruk han skulle få for denne evnen til å drukne sine sorger i arbeid seinere i livet.

NATTA TIL DEN 9. APRIL 1940 sitter lederen av NRKs nyhetsavdeling foran mikrofonen mens han hører alarmen, flyene, og drønnene fra Oslofjorden. Han har å melde om slokking av fyrene langs kysten, og blir sittende til det blir morgen. Utpå formiddagen må han flykte med familien til Stockholm. I august samme år kalles Toralv til London. Kona Amélie og datteren Kari blir igjen i Sverige, men føler seg ikke trygge. Derfor drar de alene videre. Samvittigheten rir Toralv som en mare: Mens han sitter i London-studioet og taler varmt til det norske folket, sitter Amélie og Kari i 52 minusgrader på flyktningtoget gjennom Sibir. Pusten fryser til is i munnen på dem. Jula 1940 tilbringer de om bord på skipet «Tatutamari», på vei fra Tokyo til Amerika.

FLERE ÅR ETTER KRIGEN strevde Toralv fortsatt med å betale avdragene på Amerika-reisen for kona og datteren. Han ble hyllet som en helt for innsatsen i London, men ble snart brydd av all oppmerksomheten. Han likte ikke å være en levende legende. Prøvde å holde stemmen nede. Da jeg ble kjent med ham, var han blitt en gammel mann, en hvithåret skarremann, bestefaren min. Han likte seg best i biblioteket jeg nå bruker som arbeidsrom. Med utsikt til det samme svære almetreet der kattuglene driver og huier om natta, og med en lakrisskål stående framme i tilfelle det kom barnebarn. Jeg kan fortsatt kjenne lakrislukten fra den skåla. På 17. mai sto vi bestandig på verandaen. Det var fordi barnetoget fra skolen like i nærheten pleide å ta en svipp innom gårdsplassen der han bodde.