Stemmen fra oldtiden

En ny versjon av «Odysseen» taper i poesi det den vinner i lettlesthet.

DEN GAMLE SANGEN: Odyssevs som blinder kyklopen er en berømt scene fra "Odysseen", her i en versjon fra år 520 før Kristus. Nå kommer en ny gjendiktning som skal gjøre den urgamle teksten mer tilgjengelig for norske lesere. Men eposet taper også noe når den gamle formen løses opp. Bilde: Flickr / Ark in Time.
DEN GAMLE SANGEN: Odyssevs som blinder kyklopen er en berømt scene fra "Odysseen", her i en versjon fra år 520 før Kristus. Nå kommer en ny gjendiktning som skal gjøre den urgamle teksten mer tilgjengelig for norske lesere. Men eposet taper også noe når den gamle formen løses opp. Bilde: Flickr / Ark in Time. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Å lytte til fortiden kan være krevende. Forfattere fra hundrevis, tusenvis av år tilbake skrev ikke med 2013-befolkningens lesebrett i tankene, men for et samtidig publikum med noenlunde lik forståelseshorisont. Det fremmede ved form, ordvalg og referanser kan gjøre gamle tekster tunge å lese for lesere som tilhører en annen tid. Men hvor vanskelig er det, egentlig? I hvor stor grad må gammel litteratur tilpasses og tilrettelegges for å bli forstått?

Ganske mye, ifølge Kjell Arild Pollestad. Nylig kom «Sangen om Odyssevs», paterens gjendiktning av det om lag to tusen syv hundre år gamle eposet «Odysseen». Der har Pollestad løst opp det homeriske heksameterverset og gjenfortalt historien om sagnhelten Odyssevs? ferd hjem fra trojanerkrigen som løpende prosa. Gjentagelser er sløyfet, språklige moderniseringer lagt inn. De siste kan lugge. «Er dette noe du bare finner deg i?», står det et sted. Et annet: «Du har all grunn til å tro at dette vil gå bra».

På den ene side er det fint med formidlingsprosjekter. «Sangen om Odyssevs» er en svært tilgjengelig tekst, som vil gi lesere som lar seg avskrekke av det gamle versemålet, anledning til å sette seg inn i en av vår kulturs urtekster, replikk for replikk, episode for episode. Når det dreier seg om en så viktig fortelling, som så mye annen litteratur peker til, kan det ikke være slik at det må være originalen eller ingenting, at det ikke er lov å tilegne seg historien gjennom et synopsis, eller en ungdomsversjon, eller en gjendiktning som går inn for å få eposet til å ligne romanene moderne lesere som oftest forholder seg til.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer