DEN GAMLE SANGEN: Odyssevs som blinder kyklopen er en berømt scene fra "Odysseen", her i en versjon fra år 520 før Kristus. Nå kommer en ny gjendiktning som skal gjøre den urgamle teksten mer tilgjengelig for norske lesere. Men eposet taper også noe når den gamle formen løses opp. Bilde: Flickr / Ark in Time.
DEN GAMLE SANGEN: Odyssevs som blinder kyklopen er en berømt scene fra "Odysseen", her i en versjon fra år 520 før Kristus. Nå kommer en ny gjendiktning som skal gjøre den urgamle teksten mer tilgjengelig for norske lesere. Men eposet taper også noe når den gamle formen løses opp. Bilde: Flickr / Ark in Time.Vis mer

Stemmen fra oldtiden

En ny versjon av «Odysseen» taper i poesi det den vinner i lettlesthet.

Å lytte til fortiden kan være krevende. Forfattere fra hundrevis, tusenvis av år tilbake skrev ikke med 2013-befolkningens lesebrett i tankene, men for et samtidig publikum med noenlunde lik forståelseshorisont. Det fremmede ved form, ordvalg og referanser kan gjøre gamle tekster tunge å lese for lesere som tilhører en annen tid. Men hvor vanskelig er det, egentlig? I hvor stor grad må gammel litteratur tilpasses og tilrettelegges for å bli forstått?

Ganske mye, ifølge Kjell Arild Pollestad. Nylig kom «Sangen om Odyssevs», paterens gjendiktning av det om lag to tusen syv hundre år gamle eposet «Odysseen». Der har Pollestad løst opp det homeriske heksameterverset og gjenfortalt historien om sagnhelten Odyssevs? ferd hjem fra trojanerkrigen som løpende prosa. Gjentagelser er sløyfet, språklige moderniseringer lagt inn. De siste kan lugge. «Er dette noe du bare finner deg i?», står det et sted. Et annet: «Du har all grunn til å tro at dette vil gå bra».

På den ene side er det fint med formidlingsprosjekter. «Sangen om Odyssevs» er en svært tilgjengelig tekst, som vil gi lesere som lar seg avskrekke av det gamle versemålet, anledning til å sette seg inn i en av vår kulturs urtekster, replikk for replikk, episode for episode. Når det dreier seg om en så viktig fortelling, som så mye annen litteratur peker til, kan det ikke være slik at det må være originalen eller ingenting, at det ikke er lov å tilegne seg historien gjennom et synopsis, eller en ungdomsversjon, eller en gjendiktning som går inn for å få eposet til å ligne romanene moderne lesere som oftest forholder seg til.

På den annen side er det høyst uklart hvem og hvor mange disse avskrekkede leserne er. Pollestad skriver at de eksisterende norske gjendiktningene, som bevarer versemålet virker «helt utilgjengelige», «til og med for studenter i litteraturvitenskap». Det er en påstand denne eks-litteraturstudenten, som forholdt seg til Peter Østbyes statelige gjendiktning fra 1922, ikke helt kjenner seg igjen i. «Odysseen» er en spennende historie, men den er faktisk ikke «Europas første roman», slik Pollestad skriver i etterordet. Den er et epos, skrevet for fremføring for et lyttende publikum, og en kan ikke fjerne formen uten å fjerne en del av tekstens essens: Den tunge, høytidelige rytmen, oppbygningen mot sluttstavelsene. Det den nye lettversjonen vinner av lettlesthet, taper den i poesi.

Og så er det noe med dét at det å sette seg inn i fortidens litteratur jo krever at leseren forflytter seg, og åpner seg også for det som først virker underlig og annerledes. Leseren tar ikke sin død av å få litt å tygge på. I de homeriske eposene fortelles historier om velkjente tanker og følelser i en form som ikke er like velkjent. Det er en eggende blanding, og verd å oppleve.