PÅ TUR: Vi reiser på ferie, går på turer og lever stort sett et vanlig liv, selv om dattera vår har downs, skriver Uteng. Illustrasjonsfoto.
PÅ TUR: Vi reiser på ferie, går på turer og lever stort sett et vanlig liv, selv om dattera vår har downs, skriver Uteng. Illustrasjonsfoto.Vis mer

Stemmen som ikke høres

I dag er jeg takknemlig for at jeg ikke fikk valget. Hva visste vel jeg om Downs syndrom?

Debattinnlegg

Jeg leser Dagbladet lørdag 1.november med en underlig følelse. Her forteller en mor at hun tok abort fordi hennes ufødte jente hadde Downs syndrom. Artikkelen skal være en stemme for de som velger å ta abort når fosteret har Downs, og blir et slags forsvar for dem. Jeg vil ikke legge stein til byrden, hun har tatt sitt valg. Men det er en stemme til som ikke høres.

For meg blir det litt absurd at min 15 år gamle datter står og leser i avisen denne lørdagen. Hun har sett hva vi voksne gjør når vi koker grøt på lørdager; vi leser avisen samtidig. Hun har stått på kjøkkenet en stund og har full kontroll på grøtkasserollen. Når jeg kommer inn på kjøkkenet, viser hun meg artikkelen og sier: «Mamma, jeg har jo Downs syndrom.» «Ja, det har du, og det gjør jo ikke noe», er svaret mitt. Så snakker vi egentlig ikke så mye mer om den saken.

Jeg var ikke 44 år da jeg ble gravid med mitt barn. Jeg var 26 år, og en frisk og ung dame. Svangerskapet var normalt. Første ultralyd viste at barnet var litt lite, og terminen ble derfor flyttet. Fødselen startet likevel rundt opprinnelig termin, og Synne kom til verden seint en kveld, litt medtatt, men ellers fin. Dagen etter ble Synne rutinemessig undersøkt av lege, og han fattet mistanke. Vi fikk den noe sjokkerende beskjeden at hun hadde hjertefeil, og at de mistenkte Downs syndrom.

Ingen er forberedt på å få en slik beskjed. Jeg var relativt ung, og kontrollene hadde gått som normalt. Likevel, hun hadde kapret hjertene våre, og syndrom eller ikke, hun var den nydeligste jenta i verden, og hun var vår! Jeg sier ikke at vi ikke gråt og var fortvilte, men det svinget også andre veien. Dette skulle vi klare!

Ja, jeg kan kjenne igjen tankene til artikkelforfatteren. «Hvordan skal det gå med henne? Vil livene våre blir som før? Må vi passe henne resten av livet? Kan vi noensinne reise på ferie igjen? Kan vi gå på fjellturer?» Kunnskapen på fødeavdelinga var så som så. «De er jo så blide», sa en hjelpepleier. «De er jo så musikalske», fortalte en annen. Da ble jeg mer oppløftet av barnelegen som fortalte at de hadde et vennepar med et barn med Downs. De levde akkurat som andre familier, de dro på fjellturer og ferier og levde et godt liv, og det skulle vi også gjøre.

Det gjør vi også. I dag har vi tre jenter i alderen 9 til15 år. Synne, vår førstefødte, vet at hun har Downs. Hun kjenner mange andre som også har det, så for henne og oss er det sånn livet er. Vi reiser på ferie, vi går på turer og vi lever et ganske vanlig liv.

I dag er jeg takknemlig for å ikke få et slikt valg som artikkelforfatteren. Hva visste vel jeg den gang om Downs syndrom? De jeg hadde møtt med Downs var voksne, og mange av dem hadde vokst opp i en tid med institusjoner. Samfunnets oppfatning var at de ikke var «opplæringsdyktige». Hvilket grunnlag hadde jeg for å bestemme om barnet mitt skulle få livets rett?

Kanskje er det informasjonen fra sykehuset som har feil fokus? Der blir man kun presentert for medisinske problemer knyttet til Downs. Men det deles jo ikke ut garantier til såkalt normale ufødte barn heller.

Ingen vet hva morgendagen bringer uansett. Jeg har lært at man ikke trenger å planlegge livet sitt 20 år fram i tid for å kunne ha et barn med Downs syndrom. Synne er den som virkelig har lært meg at livet leves best i øyeblikket. Hun har gitt meg og oss et rikere liv.

Og det er vel hennes stemme som ikke høres.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook