Anmeldelse: Billie Eilish - «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?»

Stemmen til en ung og usikker generasjon

Billie Eilish' etterlengtede debutalbum klarer ikke helt å matche 17-åringens forfriskende persona.

Foto: Universal Music
Foto: Universal MusicVis mer

«When We All Fall Asleep, Where Do We Go?»

Billie Eilish

4 1 6

Pop

Plateselskap:

Universal Music

«En forfriskende alternativ popstjerne.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Når ting først beveger seg i popbransjen, går det gjerne lynraskt. Særlig i vår øyeblikkelige virkelighet av Soundcloud, YouTube og ferdig kuraterte Spotify-lister.

For eksempel er det bare et lite år siden Los Angeles-ungjenta Billie Eilish spilte på samme intime by:Larm-scene som flere av våre egne lovende stjerneskudd. Hennes neste Oslo-besøk blir til sammenligning i et lokale som garantert ikke er mindre enn Spektrum.

Den veksten har ett år med unikt bred hype sørget for. Sistnevnte resulterte blant annet i at 2017-utgivelsen «Don’t Smile at Me» plutselig fikk Billboard-bein å gå på, godt hjulpet av nye singelutgivelser som for alvor introduserte Eilish til massene som en forfriskende alternativ popstjerne.

Konsekvent kledd i overdimensjonerte klær, og med den både tullete og sjenerte oppførselen til en ansiktstatovert emorapper som hverken tar seg selv eller stort annet på alvor, er hun selve motsatsen til Ariana Grandes overseksualiserte dukke-image. Et forbilde som ikke kunne ha kommet mer i grevens tid for dagens unge jenter. Bekreftelsen på at det faktisk er helt i orden å skille seg ut både i skolegården og fra samfunnets satte roller.

I motsetning til 25 år gamle Grande er hun dessuten bare 17 år gammel. En av deres egne.

Eilish’ høyspente liveshow har også gitt mange av dem sin første virkelig smak på rockens frigjørende utblåsning – og samtidig imponert deres foresatte i samme slengen. Dave Grohl fikk blant annet mye oppmerksomhet da han ble med døtrene på Eilish-konsert, og i etterkant sammenlignet opplevelsen med det personlige båndet Nirvana hadde til sine trofaste fans på 90-tallet:

«Når jeg ser på en artist som Billie Eilish, så tenker jeg at rock ‘n’ roll ikke er i nærheten av å være død».

På plate kunne hun derimot ikke befunnet seg stort lenger unna scenens eksplosive rockestjerne-energi.

Etter å ha spyttet ut sine velkjente tannskinner, sparkes debutalbumet «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?» riktignok i gang av det drivende åpningssporet «bad guy», , men faller like fort inn i det skjøre og emosjonelle lydbildet som langt på vei definerer henne som artist.

Selv om «brandet» Billie Eilish utstråler opprør og subkultur, er mye av musikken nemlig alt annet enn revolusjonerende. Til tider er den faktisk heller som skapt for generiske kafé-spillelister med sine klimprende gitarer («wish you were gay») og gyngende ukulele-spill («8»), selv om skivas produsent og Eilish’ egen storebror, Finneas, heldigvis tar varierte grep med jevne mellomrom.

Eilish besitter heller ingen spektakulær stemme, men etterlater like fullt et helt særegent inntrykk gjennom flere lag av sin uttrykksfulle vokal – enkelte steder nærmest på grensen til ørekilende ASMR.

Best fungerer det når søsknene beveger seg inn i et slags trap-farget Massive Attack Light-lydbilde på singelen «you should see me in a crown», leker seg med bouncy vestkystbass og intern The Office-sampling (som muligens går høyt over hodet på hennes yngste fans) på «my strange addiction», og ikke minst når lydbildet strippes helt ned på skivas emosjonelle perler («when the party’s over», «goodbye»).

I håpet om en banebrytende artist som snur popmusikken på hodet, kan det avslutningsvis være fristende å anklage låtene for å ikke matche resten av hennes utfordrende og interessante persona.

Da er det kanskje viktig å minne seg selv på at hun ikke er her for å få godkjennelse fra oss over 35, men isteden er stemmen til en ung og usikker generasjon som er i ferd med å finne sin egen identitet. Og akkurat den rollen er det ingen som kan fylle bedre akkurat nå enn Billie Eilish.

.