Stemmesanker

Forførende, fascinerende og innimellom også fantastisk irriterende: Det er alltid hardt arbeid å like ei ny Björk-plate.

CD: «Homogenic» og «Vespertine» var låtsvake album som utfordret det gode forholdet som «Debut» og «Post» hadde bygd opp. «Selmasongs», soundtracket til Lars Von Triers musical noir «Dancer in the Dark» som kom innimellom, er relativt verdiløst uten levende bilder til.

Denne lille «trilogien» sådde tvil om Björk som relevant popaktør, ikke solgte de noe særlig heller, men det rokket ikke ved hennes superstjernestatus og inspiratorrolle.

Fascinerende

Nå kunne altså vært et potensielt godt tidspunkt for å pensjonere Björk i henhold til tre-feil-og-du-er-ute-regelen. Men det er lettere sagt enn gjort.

«Medúlla» er nemlig et fascinerende stykke venstrevridd musikk, med en tidvis overmannende vekt på vokalakrobatikk i a capella-, kor- og human beatboxformat. Mike Patton grynter til og med litt her og der, for å understreke platas kompromissløshet.

Slik bli «Medúlla» en ganske usammenliknbar samling stemmekunst - i hvert fall innenfor et mainstreamperspektiv. Her hjemme har vi riktignok Maja Ratkje som holdt på med noe beslektet på sin to år gamle «Voice», men hun er mye mer radikal og virker i miljøer som ligger ytterligere til venstre for Björk.

Spesielt fascinerende er det at den islandske artisten, selv om hun er nådeløst utfordrende og strammer skruen så hardt at gjengene brister, får det til å låte hundre prosent Björk. Slik kan hun bare være sin egen referanse, slik blir «Medúlla» en ytterligere foredling av et Björk-uttrykk vi trodde hadde stivnet i pretensjoner og misforstått antilåtskriving.

Gnål!

Det er øyeblikk hvor det er fristende å reise seg fra skrivebordsstolen og skrike «Gnål!!!», men andre ting er pur musikalsk skjønnhet. Og det dukker opp låter inni her, til tross for hinsides minimalistisk instrumentering. Åpningssporet «Pleasure Is All Mine» , den mørke, pumpende «Where Is The Line» og den ualminnelig pene «Who Is It» er den typen sanger som var helt fraværende på «Homogenic» og særlig «Vespertine».

Mulig at dette allerede har sunket til en gretten ener eller en sterk toer innen helga - dette er en tålmodighetsprøve av ei plate som vil hates like mye som den elskes. «Medúlla»s koder fortjener uansett å bli forsøkt knekt, selv om det er hardt arbeid.

TÅLMODIGHETSPRØVE: «Medúlla» løfter troen på Björks betydelighet etter to svake album og et filmmusikk som ikke funket så bra uten levende bilder.