«Stemmeskifte» i ungdomsskolen

Alle er på banen med synspunkter om ungdomsskolen, med diagnoser og forslag til løsninger. Det vil si - én part har ikke sluppet til i ordskifte. Og det er merkelig, fordi det er den parten som i sterkest grad er rammet og som brenner inne med synspunkter og løsninger.

Elevene selv, som på mange måter er våre beste skolepolitikere, vet hvor skolen trykker. Og de har, etter mange års studier av forholdene, kreative og gode forslag til hvordan problemene bør gripes an og løses. Barneombudet har gjennomført fire regionale og et nasjonalt ordskifte der elevenes erfaringer med og opplevelse av ungdomsskolen har stått i fokus.

«Det er verken utviklende eller videre inspirerende å sitte og se på en lærer som bare skriver på tavlen.» Denne meldingen er beskrivende for elevenes opplevelse av ungdomsskolen. Ikke for det, klagen over skolehverdagen er sikkert like gammel som skolen selv. Men det betyr ikke at vi ikke trenger å ta den på alvor. «Elevråd er falsk makt. Det eneste vi diskuterer er sokkedans eller brusautomater.» Frustrasjonen er tydelig - og elevene er ikke alene om å være frustrerte. Materialtrettheten preger mange av skolene våre, med utbrente lærere, nedslitte skolebygg og skoletrøtte elever.

I de 18 år vi har hatt et Barneombud i Norge, har vi fått synspunkter fra barn og unge om skolen. Skolen har en sentral rolle som samfunnsspeil, verdiformidler, holdningsskaper, forebyggende arena og ikke minst som et sted til liv, lyst og læring.

I 1979 ble det i Norge foretatt en intervjuundersøkelse av 60 barn og unge om hvordan de oppfattet sin skolehverdag. Undersøkelsen var, den gang den ble publisert, interessant lesning fordi det var ett av de få innspill i skoledebatt og skoleforskning som tok elevens perspektiv på alvor. Den samme undersøkelsen er enda mer interessant i dag, fordi det faktisk viser seg at det ut fra elevenes perspektiv har skjedd svært lite i løpet av de 20 årene som er gått. Dagens elever sier det samme.

Nå som den gang tar de for seg den kjedelige skolen, den hevngjerrige skolen, den likegyldige skolen, den inkonsekvente skolen, den forslummende skolen, den beregnende skolen, den urettferdige skolen, og skolen som kamparena.

Skolen er en institusjon som er vanskelig å snu og som har en egen evne til å nøytralisere ethvert velment forsøk på å gjøre større og mer grunnleggende endringer.

Utfordringen for skolen er å åpne seg for omverdenen og ikke for enhver pris beskytte sine egne voksenpersoner. Det er et faresignal at det skal være enklere å avsette Statoils styre og ledelse enn å få fjernet en lærer som begår daglige, mentale overgrep mot elever. Verken lærere eller elever er tjent med et system som mer er opptatt av å beskytte seg selv enn å medvirke til barn og unges utvikling og læring.

«Jeg har ikke tatt i en datamaskin i løpet av de ni årene jeg har gått på skolen. Det er rart, når de sier de satser på IT.» Samfunnsutviklingen preges i stadig sterkere grad av informasjons- og kommunikasjonsteknologiens muligheter til kunnskapsinnhenting og kunnskapsbearbeiding, og av stadig større vektlegging av den læring som skjer utenfor skolesystemene. Dette må etter hvert også finne sin vei inn i skolen. Eller sagt på en annen måte: Skolen må ut av det uføret den er i, og inn i den kunnskaps- og kompetanseverden vi er i ferd med å bli en del av. Og for at det skal skje, må vi allerede i morgen få muligheten til å prøve ut en skole som bryter med den basisorganiseringen vi har levd med i 300 år.

Dette stilles store krav til skolen som samfunnsinstitusjon. Skolen har også i stigende grad fått betydning for den enkeltes hverdagsliv - fordi ungdomstid blir mer og mer skoletid. Det hevdes at skolen betyr like mye for ungdom som det kjernefamilien gjør for småbarna. Når ungdom har det bra på skolen, trives, finner mening, inspirasjon og trygghet, skal det mye til av nedverdigende og vonde ting utenfor, før det går galt. Derimot - når det går dårlig på skolen, når den unge føler seg nedverdiget og isolert, skal det ofte mer til av menneskelige hjelpetiltak enn det vi faktisk makter å mobilisere, for å føre utviklingen inn i et gunstig spor.

Barneombudet har over lang tid engasjert seg i elevenes arbeidsmiljø og krevd arbeidsmiljørettigheter for elevene på deres arbeidsplass, skolen. Henvendelser fra frustrerte elever forteller om dårlig inneklima, dårlig fysisk miljø på skolen, men også et psykisk klima som virker utstøtende og som fremmer mobbing. I fjor gjennomførte vi en undersøkelse av arbeidsmiljøet. Rapporten avdekket omfattende problemer, men gode krefter er mobilisert i kamp for arbeidsmiljørettigheter for skolebarna.

Mange av henvendelsene til kontoret vårt tar for seg mobbing og trakassering. Det er en del av skolehverdagen, og i det lange løp må det annet til enn kampanjer for å bøte på problemet. Vi må se på systemet som helhet. Er det problemforebyggende eller rett og slett problemskapende sett fra elevenes side?

Når elever mistrives på grunn av lite utfordrende undervisning, skoler som skriker etter oppussing og rehabilitering, gettoisering og store kull med lite sosial samhandling, fordi den sterkestes rett råder og skyld og ansvar ikke er en del av vokabularet, når de voksne tilsynelatende har abdisert - da blir det mobbing - og det ikke kan forhindres med enkle pedagogiske knep og handlingskampanjer. For å hindre mobbingen må vi legge innhold i begrepet «forebyggende» - og sentralt i det innholdet står det å glede seg til å gå på skolen om morgenen.

Skolen er barn og unges sentrale arbeidsplass og tilholdssted. I skole så vel som i arbeidsliv er opplevelsen av å være verd noe og kunne bidra, viktig. Trivsel og trygghet er basis for læring og utfoldelse. Dette må avspeiles i skolens innhold og organisering, og i elevenes fysiske og psykososiale arbeidsmiljø.

Ungdomsskolen har på mange måter havnet i bakleksen. De omfattende reformene på barnetrinnet og i videregående skole har krevd oppmerksomhet og midler, mens ungdomsskolen har utviklet seg lite. Gjennom kontakten vi har med ungdomsskoleelever generelt og det som har kommet frem i ordskiftene, har det overrasket oss hos Barneombudet hvor lite skolen som samfunn og arbeidsplass diskuteres blant elevene og på skolen.

Før sommeren viste en undersøkelse at elevene opplever at noen lærere mobber dem. Lederen i Norsk lektorlag, Truls Sevje, avviste i Aftenposten påstanden med det talende utsagnet «Jeg tror ikke på tallene. Hvis vi som fagforening skal forholde oss til slike rapporter, må de være basert på vitenskapelige studier, ikke spørreundersøkelser der elever svarer. Det blir for useriøst.» Utsagnet står som eksempel på hvordan skoleverket møter sine oppdragsgivere, sine eksperter, sin målgruppe - nemlig elevene; de overser deres kompetanse, underkjenner deres synspunkter og bagatelliserer deres vanskelige hverdag.

Barneombudet har satt i gang «Stemmeskifte», et ordskifte der målet er å skape en fellesarena hvor elever, forskere og utdanningsmyndighetene kan møtes for å formidle erfaring og kunnskap og for å revitalisere og fornye ungdomsskolen. Det som ikke avspeiles i medienes elendighetsbeskrivelser av ungdommen, er den fantastiske ressursen de representerer. Dagens ungdom er fundamentet for videre utvikling av demokratiet og velferdsstaten. Demokratiske prosesser forutsetter toleranse, respekt og anerkjennelse. Dagens ungdomsskole er ikke en verdig arena for formidling av disse verdiene.