FILMDEBUT: Regissøren debuterer med denne barnefilmen Vis mer

Anmeldelse Film «Skyggenes dal»

Stemningsfull, norsk nesten-grøsser

Det er litt langt å gå gjennom «Skyggenes dal», men det er mye fint å se på.

FILM: Seks år gamle Aslak (Adam Ekeli) forbereder seg på å legge ut i skogen, den som egentlig skremmer ham, for å lete etter den forsvunne hunden sin. Samvittighetsfullt, men klønete, smører han to brødskiver med syltetøy som niste. Senere sitter han under et tre og prøver å spise brødskivene mens regnet styrter ned rundt ham. Det bildet har blitt hos denne anmelderen siden visningen av «Skyggenes dal»: Den enkle og på sitt vis hjerteskjærende måten å si noe essensielt om dette ufortrødne barnet, som har gitt seg ut på en odyssé som er voldsommere enn han trodde den ville være; som har begitt seg tappert ut i verden og oppdaget hvor kraftfull og utmattende den er.

Skyggenes dal

4 1 6

Drama, thriller

Regi:

Jonas Matzow Gulbrandsen

Skuespillere:

Adam Eikeli m.fl.

Premieredato:

20. september 2017

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Skyggenes dal

Se alle anmeldelser

Romantisk og gotisk

Det er også mer ved «Skyggenes dal», regissør og manusforfatter Jonas Matzow Gulbrandsens første spillefilm, som vitner om et udiskutabelt talent. Den bleke og tynne Aslak, og de enorme øynene hans, blir satt opp i slående bilder mot den mørke naturen som liksom truer med å sluke ham, på en måte som minner om romantiske og gotiske 1800-tallsmalerier. Også premisset for historien er fint tenkt ut.

Aslak har en bror som er fraværende, og seeren aner at noe har gått fryktelig galt med ham, men at det er knyttet til farlige sider av voksenlivet som lillebroren ikke forstår. Samtidig er det et farlig dyr, som tar livet av dyrene på rogalandsgårdene i nærheten, og som Aslak lurer på om kan være et monster eller en varulv. De to skremmende historiene glir sammen, og drøm og virkelighet begynner å gå i ett.

Skjer ikke nok

Dette skjær særlig nettopp under vandringen i skogen, som tar opp mesteparten av filmens andre halvdel. Og det er her det filmen mister oppdriften. En nennsom, stille og rolig fortellermåte er utvilsomt riktig for en regissør som Matzow Gulbrandsen, men det skjer bare ikke helt nok her, verken i det ytre eller det indre, til helt å holde på oppmerksomheten - det vil si, ikke før John Olav Nilsen dukker opp som smådiabolsk eneboer.

Det er litt for langt å gå gjennom «Skyggenes dal», men stemningen er oppslukende til siste stund.