Stemningsskifte blant velgerne

I prosjektet Norsk Monitor følger MMI befolkningens oppfatninger om en rekke politiske spørsmål. Intervjuundersøkelser etter høstens stortingsvalg viser at det fra 2001 til 2003 skjedde et damatisk stemningsskifte i velgernes syn på velferdspolitikk.

TILBAKEGANGEN FOR regjeringspartiene og de rødgrønnes framgang i valgperioden 2001-2005 avspeiler ifølge Norsk Monitor markerte holdningsendringer i velferdspolitiske spørsmål. At det ble et maktskifte, utløste i sin tur den rene begeistringsbølgen blant mange velgere. De fikk et mer positivt syn både på politikeres dyktighet og framtidsutsiktene for det norske samfunnet. Svikten i velgeroppslutnigen for den borgerlige regjeringen startet alt kort tid etter at den ble dannet. Ifølge MMIs partibarometer sank den samlete støtten til H, KrF og V fra 37,5 prosent ved valget i 2001 ned mot 25 prosent i løpet av 2002, og varierte mellom 25 og 30 prosent fram til valget i 2005, der resultatet ble 26,8. De rødgrønne partiene startet oppturen i 2003. I mai passerte den samlete oppslutningen første gang 50 prosent, og lå i dette området fram til valget. Der fikk A, SV og Sp 48 prosent av stemmene, mot 42,4 i 2001. Denne utviklingen viser at regjeringspartienes tilbakegang har andre årsaker enn oppstyret rundt Hagens mistillitserklæring til Bondevik. I prosjektet Norsk Monitor følger MMI befolkningens oppfatninger om en rekke politiske spørsmål gjennom store utvalgsundersøkelser som gjennomføres annethvert år, med intervjuing om høsten etter hvert valg. Her viste endringene fra 2001 til 2003 at det hadde skjedd et stemningsskifte i velgernes syn på velferdspolitikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ANDELEN enige i påstanden «det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet» økte med 9 prosentpoeng. Andelen uenige i at «det er fint med private skoler eller sykehus. Dermed kan de som ønsker det, få bedre utdannelse eller helsestell ved å betale noe ekstra» økte med 12 prosentpoeng, og andelen uenige i at «mange oppgaver ville bli bedre og billigere løst dersom de ble overført fra offentlige til private selskaper» med 15. For disse spørsmålene var resultatene omtrent de samme i 2005, men for andre tidsserier fortsatte tendensen. Andelen som mener at «lavere skatter» er en viktig politisk sak, sank fra 46 prosent i 2001 til 28 i 2005, og andelen som vektla «la private overta oppgaver fra det offentlige» fra 27 til 15 prosent. Som kontrast prioriterer rundt tre fjerdedeler av velgerne eldreomsorg og helsevesen.

SETT I FORHOLD til stabiliteten i mange slike opinionsfordelinger, er disse endringene dramatiske. De viser en negativ reaksjon på regjeringens politikk, som har skapt usikkerhet rundt den norske velferdsstatens utvikling. At felleskapsløsningene står sterkt blant velgerne, framgår når de tar stilling til konkurrerende oppfatninger om velferdspolitiske spørsmål. Tilsier økende utgifter at vi i framtida selv må ta større ansvar for å skaffe oss det vi ønsker av velferdstjenester ut over offentlige minimumsløsninger? Et overveldende flertall av velgerne (78 mot 12 prosent) mener at de offentlige ytelsene må opprettholdes, selv om det vil kreve økte skatter. Årsaken til problemene som preger mediebildet for helsevesen og eldreomsorg er et annet stridstema. 57 prosent mener at vanskene i helsevesen og eldreomsorg skyldes manglende ressurser, mot 32 prosent som mener at problemene skyldes ineffektivitet. Et flertall på 60 prosent mener at eldreomsorg ikke egner seg for konkurranseutsetting og privat drift, mens 30 prosent tror at dette vil kunne spare penger uten å gå ut over kvaliteten. På bakgrunn av slike fordelinger kan en undre seg over at ikke oppslutningen om de rødgrønne partiene ble enda større ved valget i 2005. Noe av forklaringen kan ligge i det tvetydige forholdet en del velgere har til velferdsstaten. På den ene siden vil de ha bedre offentlige ytelser, på den annen side vil de ikke betale mer skatt. De borgerlige partiene spilte på frykten for skatteskjerpelser i valgkampinnspurten, og oppnådde til slutt et noe bedre valgresultat enn det meningsmålingene hadde vist.

Å SITTE MED regjeringsansvar fører ofte til tap av velgerstøtte for et parti. Særlig vil det være en påkjenning å delta i en koalisjonsregjering som fatter vedtak partiet i utgangspunktet ikke ønsket. Problemet ble ikke mindre av at Bondevik-regjeringen la så stor vekt på å framtre som enige utad. Monitor-resultater tyder på at KrF har lidd under å bli medansvarlig for det mange oppfattet som en Høyre-preget velferdspolitikk. Dette avspeiles i et dramatisk fall i positive velgervurderinger. Etter valget i 1997 var det 52 prosent som mente at karakteristikken «tar seg spesielt av de som har det vanskelig» passet på KrF, og 49 prosent det samme for «er til å stole på». Dette var suverent best av samtlige partier. I 2005 er KrF, med 25 og 13 prosent for de tilsvarende andelene, havnet langt nede på resultat-lista. Tilsvarende tilbakegang ser vi for velgernes vurdering av evnen til å løse ulike oppgaver. Mange vektlegger «styrke eldreomsorgen» som politisk sak. I 2001 hadde 36 prosent tiltro til KrFs dyktighet på dette området, det nest beste resultatet etter Frp. I 2005 er andelen nede i 19 prosent, og KrF er nå passert av A, som inntar en suveren førsteplass med 53 prosent, og SV, som deler andreplassen med Frp. Også Høyre har mistet tillit når det gjelder eldreomsorg, men siden partiets posisjon var svak alt i utgangspunktet, blir tilbakegangen i prosentpoeng mindre enn KrFs. Intervjuene høsten 2005 ble foretatt mens Soria Moria-forhandlingene pågikk eller rett etter at de var avsluttet. Regjeringsskiftet ser ut til å ha skapt en økt tiltro til politikere og politiske institusjoner hos mange velgere.

ET TANKEVEKKENDE Monitor-funn har vært den sterke pessimismen i befolkningens syn på samfunnsutviklingen. I 2003 mente for eksempel bare 10 prosent at Norge i årene framover vil bli bedre å leve i, mot hele 42 prosent verre. Tilsvarende negative forventninger finner vi på en rekke samfunnsområder. Men i 2005 fortoner framtida seg noe lysere, både generelt (13 bedre, 35 verre) og på konkrete områder, som for eksempel helsevesen og eldreomsorg. Spørsmålet er hva som i dag er igjen av denne økningen i politisk tiltro og framtidsoptimisme, etter at den nye regjeringen har sittet ved roret noen måneder. Skulle det vise seg at den er gått tapt, vil noen mene at regjeringen har seg selv å takke, mens andre vil være opptatt av medienes rolle. Deres mulige bidrag til at mange har et negativt syn på samfunnsutviklingen til tross for en rekke positive utviklingstrekk diskuteres av samfunnsforskere (se Barstad og Hellevik: «På vei mot det gode samfunn?», SSB 2004) Framgangen for Frp på de siste ukenes partibarometre er neppe et tegn på svekket støtte til fellesskapsløsninger. Trolig er det hendelsene i kjølvannet av Muhammed-tegningene som forklarer partiets suksess. Analyser av Monitor-materialet viser at «begrensning av innvandringen» er den saken som mer enn noen annen øker sjansen for at en velger skal stemme Frp.