Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Steng kinoene!

Eller åpne dem skikkelig. Sommeren blir uten blockbustere, og smittevernsreglenes uklare «hode, skulder, kne og tå» brekker snart kinobransjens rygg.

En sval og mørk kinosal en varm og lys sommerdag. Shortser, skjørt og popkorn, dundrende lydbølger og de første fargerike sekundene av nye, levende bilder.

«Wonder Woman»!

Eh..., nei.

For i år blir sommeren uten storfilmer, såkalte blockbustere.

Gjør det noe?

ESSAY-SERIE: I en essay-serie på nett skal Dagbladet sette fokus på kulturen under corona-krisa. Medieviter Jon Inge Faldalen er universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon og grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo.
ESSAY-SERIE: I en essay-serie på nett skal Dagbladet sette fokus på kulturen under corona-krisa. Medieviter Jon Inge Faldalen er universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon og grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo. Vis mer

Gal Gadot bærer riktignok igjen Patty Jenkins’ blockbuster eller «teltstang» («tentpole», en økonomisk bærende film for et studio) «Wonder Woman 1984», men den får premiere først 2. oktober. Disneys «Mulan» kommer 19. august, mens «Tenet» og «Børning 3» – begge delinnspilt i Norge –ruller nå tidligst 14. august og 9. september. «Tenet» vises nok også på Cinemateket i storformatet 70mm, og spionthrilleren «fra» Tjuvholmen i Oslo kan fort bli årets film 2020.

10000 av 82000 kinoseter

Ikke overraskende påvirker filmtilbudet kinobesøket, og mangelen på norske og utenlandske storfilmer skaper store vansker for kinobransjen.

Ellers i livet kan utsettelse være det nest beste etter avlysning. Men som et perverst påfunn og pinlig plott i en postapokalyptisk blockbuster har koronaviruset denne våren og sommeren fått det meste til å knele, og det er nå bare et tidsspørsmål før også kinoer – med bunnlinje like blodrød som sceneteppet og stolryggene i salen – må kaste inn håndkledet.

I april var det kun 30 884 kinobesøk i Norge mot 773 950 i april i 2019, og i mai kun 71 872 mot 797 663.

Og med atter nyfortolkede smittevernsregler blir kun 10 000 av landets 82 000 kinoseter sittbare, i følge bransjeorganisasjonen Film & Kino.

Da vil få storfilmer tørre lerretet.

Og det er den sterkeste, høyeste stanga som synliggjør at sirkuset er i byen.

Med den knekt – eller helt fraværende – raser alt sammen.

Av og til er én meter nok

Hvor lang er egentlig én meter? Norsk kinopublikum må sommeren 2020 sitte én meter – først beregnet «fra hode til hode», nå plutselig «fra skulder til skulder» – fra hverandre. Og når publikum må flytte seg først ett, og så – beklager, unnskyld – to seter til siden, så flytter filmene seg tilsvarende i – og tømmer nær fullstendig – kalenderen utover sensommeren og høsten. Filmer skuler på hverandre, og dytter premieredatoer i en skyggedans.

Tør du, tør jeg?

Film (som fotball) er utvilsomt en viktig del av folkehelsa, for unge og voksne. Så det er tøft at den solstrålende, sansende familiefilmen «Knerten og sjøormen», i regi av Tove Undheim, tør teste kinovannet fra 3. juli. Knerten og Lillebror knytter bånd med ei sommerøyvenninne med snegler på underarmen. Det er pannekakerøre og promp, slim og forstørrelsesglass, det er å holde pusten løpende gjennom skogen, lete etter en forsvunnet hund, bade, balansere, «fly» og klatre i trær, ligge i enga, spionere og lytte etter ekko av en skummel sjøorm: «Jeg vil se den! Jeg vil ikke være sjøormen, jeg vil se den!», ropte dattera mi om spenningsfilmens snedig subjektive innstillinger, fra «sjøormens» perspektiv – som fra haien i alfa- og betablockbusteren «Haisommer» – da vi så filmen.

Den lille, solide pinnen vil nok kunne løfte en anselig duk.

En nå avsluttet sommerblockbusterera periodisert fra 1975 til 2019 kan nok allerede skrives inn i filmhistoriemanuskripter: «Fra Hai- til koronasommer». Vil vi tilbake til tiden før 1975? Eller til 1980- og 1990-tallet? Klarer vi oss uten den overdimensjonerte badeanda på stranda? Følgene for 2021 blir mindre, på grunn av utsatte 2020-premierer og ellers ferdigstilte filmer, men fra 2022 er følgene foreløpig høyst uklare, og utsatte Hollywood-produksjoner kan ringvirke i årevis.

«Hode, skulder, kne og tå»

Alle vil selvsagt unngå den farlige dråpesmitten som får beger og sugerør til å flyte over, men noen voksne bør snart våkne, og myndighetene må slutte å leke «hode, skulder, kne og tå» med kinoene og deres publikummere, deg og meg.

Enten bør kinoene igjen bli helt stengt.

Eller så bør de forbli åpne, på en saklig og skikkelig måte.

Tiltakene er «blitt uklare», skriver Film & Kino fortvilet, som med Norske Filmdistributørers Forening og Produsentforeningen Virke i et brev (gjengitt på kino.no) til kulturminister Abid Raja varsler om at «dagens krav om en meters avstand målt fra skulder til skulder kan være drepen for kino-Norge», blant annet fordi det «kan gi ytterligere utsettelser for populære filmtitler». Brevet til Raja 23. juni (signert Åse Kringstad, Virke, Morten Christoffersen, Norske Filmdistributøreres Forening, og Guttorm Petterson, Film & Kino) konkluderer at dersom «det nye kravet fra FHI/HOD blir stående kan kinoene like gjerne stenge igjen» og at dette vil være «et tilbakeslag for åpningen av samfunnet og ubegrunnet signal om at vi igjen går i feil retning».

Kino.no skriver at i samarbeid med Folkehelseinstituttet (FHI) laget Film & Kino «en bransjestandard der avstanden mellom publikummere på én meter er blitt målt fra hode til hode», som ga salg av annethvert kinosete. Og 15. juni ble antall publikummere økt til 200. Men så: «18. juni fikk Film & Kino beskjed fra Kulturdepartementet (KUD) om at Folkehelseinstituttet (FHI) har gitt en ny beskjed, der de tolker, basert på en beskjed fra Helse- og Omsorgsdirektoratet (HOD), en-meters-regelen til å gjelde fra skulder til skulder, selv om de i samme melding skriver at det viktigste er fra ansikt til ansikt.»

Ja vel. Beskjeden fra KUD via FHI via HOD dytter dermed annethvert til tredjehvert sete, hvilket «sparker fullstendig vekk grunnlaget for å lansere nye filmer». Annethvert sete har kun gitt 5-10 prosent av besøket fra 2019, og nå «vil dette publikumstallet synke enda mer fordi de nye norske filmene også vil utebli». Selv om det viktigste stadig er – nærmest bergmansk – «fra ansikt til ansikt», er begrunnelsen for «skulder til skulder» at man kan «lene seg mot armlenet eller snu seg mot personen ved siden av», en i følge kino.no «’worst case’ tankegang som på ingen måte er benyttet mot andre bransjer», som flybransjen, og realiteten på blant annet restauranter og offentlig kommunikasjon. De ønsker heller én meters avstand mellom publikum «målt fra midten av setet» – ellers er det reell risiko for konkurser hos kinoer, distributører og leverandører.

Hva kjemper vi for? Kinokulturen

En favoritt blant mange falske sitat-memes forteller at «When Winston Churchill was asked to cut arts funding in favour of the war effort, he simply replied, ‘then what are we fighting for?’» Så, hva kjemper vi for? Raja må nå svært gjerne leke superhelt, på vegne av landets mest brukte kulturtilbud, som får tre av fire opp av sofaen. Samfunnet har også en historisk gjeld til kinoene, som har delfinansiert både svømmehaller, bibliotek, teatre, konserthus og Vigelandsparken (se Dahl og Helseths bok «To knurrende løver: Kulturpolitikkens historie » 1814-2014, 2006).

Filmprodusenter og filmdistributører vil ikke risikere å tape store penger på premature premierer, og med en brøkdelskapasitet må filmer med stort publikumspotensial – som «Børning 3» eller «James Bond – No Time To Die» – gå lenge. Men blir mulighetene til inntjening små, så flyttes de, og da vil tibudet forbli flere måneder gamle «brede» filmer og noen nye kunstfilmer. For å få opp besøket igjen trengs nye, store titler. Norsk filminstitutt (NFI) har bevilget midler til en kampanje som igjen skal vekke kinointeressen, men da må filmene først være der.

Nygammel vår for Hollywood?

Kinoene åpner forsiktig i USA i juli, og Scott Mendelson i Forbes tror (og håper) kinoene kan styrkes av færre store titler, med mindre suksess, og heller «longer legs» for de som treffer (som på 1980- og 1990-tallet) – og han tror at «Tenet » og «Mulan» ikke vil «redde» kinoene, men kanskje holde dem i live fram til høsten.

Under et intervju for Rushprint fortalte jeg nylig regissør Judd Apatow at hans dramakomedie «The King of Staten Island» får kinopremiere i Norge 26. juni: «Åh, wow! Du vil få oppleve noe vi ikke får», sa han, mens skuespiller Marisa Tomei motsatt mente at det på VOD i USA blir «en filmopplevelse på tv» og «at akkurat denne filmen vil overføres veldig bra, fordi den handler om en familie og det handler om mye intimitet», slik at «den vil nesten være enda mer dynamisk som en streamer».

Slik tvinger koronakinokrisen oss uansett til å spørre hva kino og hjemmekino (ikke) er og (ikke) kan være. Så la kranglene bare begynne:

Stå i kø slynget omkring kvartalet?

Glem det, jeg gidder ikke engang å sitte i sofaen!

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!