FEIGT AV REGJERINGEN: Integreringen av innvandrere i Norge går bra, og påstandene om at innvandring truer velferdsstaten er feil, skriver Doksheim. Her er noen av de første polske arbeidsinnvandrerne som kom til Norge i 2004. 
Foto:  Geir Bølstad
FEIGT AV REGJERINGEN: Integreringen av innvandrere i Norge går bra, og påstandene om at innvandring truer velferdsstaten er feil, skriver Doksheim. Her er noen av de første polske arbeidsinnvandrerne som kom til Norge i 2004. Foto: Geir BølstadVis mer

Stengsler mot arbeid

VELFERDSSTATEN: Enkelte innvandrergruppers lavere deltakelse i arbeidslivet er bare et symptom på større problemer.

||| VI HØRER STADIG at innvandringen truer velferdsstaten. Fremskrittspartiet har ment det lenge, og nå har Arbeiderpartiet kommet etter. Regjeringen har nedsatt «Brochmann-utvalget», som skal se på hvordan velferdsstaten påvirkes av innvandringen.

Å skyve innvandrerne foran seg på denne måten er feigt, hvilket er ille nok. I tillegg er det feil. Integreringen av innvandrere i det norske arbeidslivet går stort sett bra. Og de problemene innvandrerne har, er bare et symptom på manglene i systemet.

DET ER RIKTIG AT noen innvandrergrupper i dag er overrepresentert blant mottakerne av enkelte offentlige ytelser. Men problemene er, både praktisk og prinsipielt, uavhengige av innvandringen. Det er nemlig ikke bare innvandrere som faller utenfor arbeidslivet. Mennesker med lav produktivitet, enten de er litt syke, arbeider litt tregere eller snakker litt dårligere norsk, er generelt for dårlig integrert i det norske arbeidslivet.

Innvandrernes manglende deltakelse er et resultat av to politiske feilgrep: Innvandringspolitikken de siste 35 årene og velferdssystemets tendens til å støte lavproduktiv arbeidskraft ut av arbeidsmarkedet.

DEN NORSKE INNVANDRINGSSTOPPEN av 1975 kom som en følge av at LO fikk med seg Arbeiderpartiet på forestillingen om at innvandrerne truet norske arbeidsplasser og  lønninger. Denne frykten for arbeidsmarkedet var overdrevet, men LO fikk gjennomslag, og innvandringsstoppen er blitt stående.

Men innvandringsstoppen har ikke stoppet innvandringen. Den har bare hatt stor betydning for hvilke innvandrere som kommer. Arbeidsinnvandrerne ble relativt færre, mens de som kom av andre grunner enn for å arbeide, det vil si flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente, er blitt relativt flere. Nesten alle som kommer fra land utenfor EØS, kommer nå av andre grunner enn for å arbeide. Og det bør ikke overraske noen at innvandrere som kommer som flyktninger eller ektefeller fra tradisjonelle samfunn, deltar mindre i arbeidsmarkedet enn de som kommer for å arbeide.

Alt i alt er derfor innvandreres evne til å delta på arbeidsmarkedet, redusert. Mange av innvandrerne har lavere kompetanse, kanskje mindre arbeidsevne og en annen motivasjon for å komme enn innvandrerne hadde før innvandringsstoppen.

DET ER MANGE gode grunner til å ta i mot asylsøkere og familiegjenforente kvinner. Men disse innvandrerne arbeider, av nokså forståelige grunner, mindre enn andre innvandrere gjør. Innvandringen, slik den har fortonet seg siden innvandringsstoppen i 1975, belaster altså velferdsstaten mer enn bare arbeidsinnvandring eller fri innvandring ville gjort.

Det andre problemet for innvandrerne er at de minst produktive skyves ut av det norske arbeidsmarkedet. Dette er kanskje den norske modellens største problem. Vi liker å skryte av at Norge har svært høy produktivitet, men medaljen har også en bakside.

Den norske modellen gjør det dyrt, eller umulig, å ansette dem som produserer for mindre enn gjeldende minstelønn. Men heller ikke dette er bare et innvandringsproblem, selv om det er et problem for mange innvandrere. Den norske velferdsmodellen svikter alle som har lav produktivitet, enten de er nyankomne innvandrere, funksjonshemmede, litt syke eller jobber litt saktere.

ÅRSAKEN TIL AT det er slik, er at vi har høye lave lønninger sammenlignet med andre land. Det gjør at produktivitetskravene til de lavest lønnede blir høye, ettersom alle forventes å produsere for det de får i lønn. De som ikke greier det, faller ut av arbeidslivet og havner i stedet på trygd.

For å bedre integreringen i arbeidslivet må vi derfor tåle at noen tjener dårligere enn andre. Vi må tåle at de tjener det vi i dag tåler at de får i trygd. Det er likevel bedre at de arbeider, fordi en fot innenfor arbeidsmarkedet gir bedre muligheter til økte inntekter senere. Muligens kan lønnen suppleres med lavere skatt eller tilskuddsordninger.

DET VIKTIGE ER altså dette: Selv om innvandrerne nok gjennomsnittlig har noe lavere produktivitet, og derfor i noe større grad enn innfødte benytter seg av velferdsordningene, er det ingen grunn for politikere til å skyve innvandrerne foran seg når de skal begrunne reformer eller nedsette utvalg. For akkurat de samme problemene har lavproduktive nordmenn — og i absolutte tall er det selvsagt de som dominerer trygdestatistikkene.  
 
Det bør igjen understrekes at integreringen av innvandrere i Norge faktisk går ganske bra: En høy andel av innvandrerne er i arbeid. Arbeidsdeltakelsen bedrer seg når botiden (og produktiviteten) øker, og innvandrernes barn gjør det på de fleste områder like bra som nordmenns barn. Med relativt enkle grep kan man skape et arbeids- og velferdssystem som i større grad bidrar til å inkludere også lavproduktiv arbeidskraft.

MANGE TILTAK ville være gunstige i så måte, som for eksempel lavere skatt på lave lønninger, eller negativ skatt, der man får utbetalt penger for å ta dårlig betalte jobber, lønnstilskudd og andre incitamenter til arbeidsgiverne, omstillingskurs og utdanningsstøtte.

Men man må altså se på hele velferdssystemet og ikke bare de elementer som påvirkes av migrasjonen. Velferdsstatens bærekraft bedres ikke, selv om all inn- og utvandring skulle opphøre i morgen. Alle utfordringene ville fortsatt være reelle, og noen av dem ville blitt større. Klarer vi i stedet å inkludere flere lavproduktive i arbeidslivet, og å få dem over i mer produktivt arbeid over tid, kan vi snarere ta i mot flere innvandrere. Det ville også styrket velferdsstaten for fremtiden.

Artikkelen er en forkortet versjon av en artikkel i Samtiden nr. 2-2010 som lanseres i dag.