Stephanie Dumont - «Trøbbel»

Siste nytt i plattheter fra en selvopptatt bransje.

Den største forskjellen mellom reklame og konseptuell kunst er at sistnevnte finansieres av mesener og manifesterer seg i f.eks. Kunstnernes Hus. Ellers handler begge deler om å selge et image. Nå har jeg røpet både plot og budskap i Stéphanie Dumonts roman «Trøbbel», i tilfelle noen lurer på om de skal ta seg bryet med å lese den. Reklamebransjen befinner seg i den villfarelse å tro at den sysler med eksistensielle spørsmål.

Ikke bare har reklamefolk en gang for alle tømt begrepet «kreativ» for mening, de innbiller seg også at lesere ønsker seg innsyn i reklamens «absurde og kyniske hverdag». Nei, ikke overvåkingspolitiets hverdag. Reklamebransjens hverdag!

Folk kan skrive romaner om bygningsarbeideres, tabloidjournalisters eller trikkekonduktørers hverdag for meg hvis teksten har noe mer å by på enn akkurat det.

Dette er nemlig det mest trøblete med Dumonts debutroman: den er fullstendig blottet for undertekst. Du får det du leser - pannekakeflatt - i en ramse av uinteressant «sa hun/sa han»-dialog om åttitallsstil kontra nittitallsstil og det optimale tidspunktet for kultureliten å innta Arcimboldo. Ironi er som kjent ikke trendy for øyeblikket, så det fins dessverre heller ikke i boka - bortsett fra i en liten beskrivelse av reklameguruen Axel Hansen som har utgitt romanen «Utfor stupet» og fått kritikker av typen «et endimensjonalt gløtt inn i reklamebransjen». Yesss!

Hovedpersonen i «Trøbbel» er for øvrig en kvinnelig wannabeguru kalt Sarah Flor som jobber i byrået Joker, men skifter til Batteri og er hyppig kandidat til Gullblyanten i bransjens lokale Nobelpris-utdeling. Hennes uavklarte forhold til billedkunstneren Simen Andersen lokker henne utpå dypt vann i følgende refleksjoner: «...tenker på hvordan hun beskyldte Simen for ikke å skille mellom henne og reklamebransjen. Hun trodde hun skulle falle til ro da Simen ble borte, ikke bli konfrontert med seg selv hele tida. Men i stedet stiller hun de samme spørsmålene som han gjorde, og innser at hun aldri har klart å skille mellom sin egen person og det yrket hun har valgt.»

Men dypere enn til anklene blir det aldri.

Det hele ender med at de to prøver seg i hverandres medier - hun i Kunstnernes Hus og han på boards - uten at de egentlig gjør noe annet enn det de hele tida har gjort. See? Reklame er kunst, kunst er reklame osv.

Muligens er boka en nøkkelroman. Spørsmålet blir snarere hvem som gidder å gjette identiteten til byråene Ny Bil og Leo Brunette eller den identitetskriserammede tabloidavisa Aftenbladet - utover bransjefolkene på sin årlige utflukt til Cannes eller Gullblyant-middag i Oslo Spektrum. Selv forsøker jeg å holde meg unna den slags «Trøbbel».