Anmeldelse Film «Pet Sematary»

Stephen King-skrekkfilm: Å elske familien din er det farligste du gjør

Men «Pet Sematary» kunne vært mer spennende enn den er.

STEPHEN KING-KLASSIKER: "Pet Sematary" er en grei skrekkfilm som hadde potensial til å bli mye mer spennende. Vis mer

«Pet Sematary»

4 1 6

Skrekk

Regi:

Kevin Kölsch, Dennis Widmyer

Skuespillere:

Jason Clarke, Amy Seimetz, John Lithgow

Premieredato:

5. april 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Pet Sematary»

«Å elske familien din er det farligste du gjør»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er vel ikke til å komme fra at Stephen King, i alle fall i romanene sine, har visse sadistiske trekk, og at noen av dem han er spesielt glad i å se sprelle, er den amerikanske kjernefamilien: Mor, far og barn.

I «Pet Sematary», som er basert på Kings roman, er det mest interessante at alt det uhumske som inntreffer, synes å røpe noe om familiemedlemmene og om forholdene dem i mellom.

Selve horrorelementene er mer alminnelige. Den som har vært på kino før og sett røyk drive over en skogbunn på nattestid, vet hva jeg snakker om.

Ikke død lenger

Både ansamlingen av hovedpersoner og plottet selv er noe forskjellig fra Kings roman. Far og mor, Louis (Jason Clarke) og Rachel (Amy Seimetz), flytter fra storbyen Boston til småbyen Ludlow, med datteren Ellie og sønnen Gage i baksetet.

Allerede første dag ser Ellie og Rachel en prosesjon av barn med dyremasker, som fører dem til en dyrekirkegård i skogen.

Hele området har en spesiell kraft til å reversere prosesser som kan fremstå som endelige. Og når Ellies elskede katt dør, kan den mystiske naboen Jud (John Lithgow) fortelle Louis at det er mulig å bringe katten tilbake til livet. Katten kommer tilbake, men er annerledes, skabbete og mannevond. Men når det er mennesker som begynner å dø, blir det likevel fristende å benytte seg av magien på dyrekirkegården.

Spenning i familien

Louis og Rachel har distinkte roller i ekteskapet. Han er legen og rasjonalisten, hun er mer intuitiv, traumatisert fra barndommen og vàr for alt som kan true. Kanskje er det derfor det er Louis og ikke Rachel som er mest ivrig etter å krysse grensene når det blir mulig. De responderer også forskjellig når de står overfor situasjonen der de må bestemme seg: Hva er det egentlig som gjør barnet ditt til barnet ditt?

Den store konfrontasjonen mot slutten antyder at den ene forelderen kanskje hele veien har hatt større distanse enn den andre. «Pet Semetary» er på mange måter en ålreit, men ordineær skrekkøvelse, som ikke er så gjennomført eller gjennomtenkt som den kunne være. Men den har nerve, og den er knyttet til noe helt annet enn øyeblikkene der du rykker til i kinosetet.