Stephen Kings ordoverflod

En drøy opplevelse, selv med grotesk humor.

Vesener fra verdensrommet, telepati, barndomsopplevelser og vennskap er de vesentligste ingrediensene i Stephen Kings nye roman. Men de 626 sidene i «Drømmejegerne» blir en drøy opplevelse.

Jonesy, Beaver, Henry og Pete er fire barndomsvenner som ikke har taklet voksenlivet godt. En gang i året kobler de seg fri fra alle problemene, og drar på jakt i de dype skogene i Maine. Men det året denne boka handler om, går ikke turen som planlagt. En fremmed dukker opp fra skogen - han er tilsynelatende normal, men etter en bortimot drepende promping og raping skjønner våre venner at noe er galt med ham. En blodig dotur seinere er de midt oppe i et «Alien»-aktig mareritt. Denne groteske humoren er hjertelig velkommen, og representerer noe nytt fra Kings side.

En farkost fra en annen planet har krasjet i Maines skoger, og snart er området hvor våre helter befinner seg en avskåret sone, og en militær avdeling med alle rettigheter plasserer jegerne i en provisorisk fangeleir. Jonesy og Henry tror de vet hvordan de kan ta knekken på invasjonen fra verdensrommet, og de får telepatisk hjelp fra Duddits, en annen barndomsvenn som har Downs syndrom.

«Drømmejegerne» er en stor og omfattende roman, men historien har et usammenhengende preg. Selv om ideen er god, er den rotete gjennomført - Kings voldsomme ordgyterier drukner framdriften, og særlig midtpartiet lider av en tekstlig overflod som ikke tjener handlingen.