FILM: Christopher Plummer ser ut som en gammel, uutgrunnelig løve. I rollen som J. Paul Getty, den styrtrike oljemagnaten som nektet å betale løsepenger for den kidnappede sønnesønnen sin, er han både monstrøs og sjarmerende; den tilskueren stadig er nysgjerrig på og lurer på hva vil gjøre.
All the Money in the World
Drama
Ridley Scott
Mark Walhberg, Michelle Williams, Christopher Plummer
26. januar 2018
15 år
All the Money in the World
«En dreven og lekker krimfilm, iscenesatt av en regissør som aldri så et taklys han likte»Se alle anmeldelser
Erstattet Spacey
Også utenfor filmen har Plummers rolle vært gjenstand for nysgjerrighet, om enn av helt andre grunner. «All the Money in the World» var ferdig innspilt, med Kevin Spacey i rollen som Getty, da Spaceys seksuelt uhumske fortid tok ham igjen. Den åtti år gamle regissøren Ridley Scott blunket knapt.
Han erstattet Spacey med sitt opprinnelige førstevalg, Plummer, og spilte inn store deler av filmen på ny. Nå når resultatet foreligger, fremstår Plummer som alt annet enn en nødløsning. Han er et gravitasjonspunkt i filmen, selv om han slett ikke er hovedpersonen.
Harde forhandlinger
Det er nemlig Gettys eks-svigerdatter Gail Getty (Michelle Williams), som opplever at sønnen blir kidnappet av italienske ekstremister, og Fletcher Chase (Mark Wahlberg), eksagenten og altmuligmannen som blir satt til å hjelpe henne.
Gail er av ganske så forståelige grunner fra seg når Getty nekter å betale for at barnebarnet skal bli løslatt. Likevel er «All the Money in the World» på sitt mest interessante når den lykkes i å vise hvordan dette kan være den naturlige konklusjonen for Getty, som ser på alt som forhandlinger. Den som stiller svakest i en forhandling er den som ikke kan trekke seg, si at det ikke blir noen handel og slentre vekk. Ved å bortføre barnebarnet setter banden tilsynelatende motparten i en situasjon de ikke kan trekke seg fra, fordi det er maktpåliggende at gutten overlever. Det er denne situasjonen Getty nekter å bli satt i.
«All the Money in the World» er en dreven og lekker krimfilm, iscenesatt av en regissør som aldri så et taklys han likte. Den skjemmes av at det mest spennende skjer i periferien: Wahlberg er en stereotyp bredbent mannemann, og både hans triumf og Gettys skjebne blir litt forutsigbart og moraliserende i en ellers intelligent og stemningsfull thriller.
