«Stereo»

Brukbar idé, som ikke blir så godt gjennomført.

Navnet på hovedpersonen er ikke det eneste som er aparte i Arne Svingens roman «Stereo». Elvin har forsett seg på skrekkfilmer, og romanen starter med en krangel om horror-fundamentalisme mellom Elvin og en av hans horrorfan-venner. Den gjennomgående kjekkasaktige tonen blir slått an med en gang, og det går ikke mange sidene før det for alvor tar til å svinge.

Elvin skal flytte sammen med kjæresten, men er ikke så sikker på om han er klar for et samboerskap.

Trine er grei nok, det er ikke det, og han er jo glad i henne, men hun er kanskje litt vel snusfornuftig, og dessuten i geskjeftigste laget.

Og det går ikke bedre til enn at han møter en annen dame som får ham til å glemme alle gode forsetter.

Trekanthistorie

Dama likner på skrekkfilmstjernen Jamie Lee Curtis, og for Elvin er ikke Jamie noen hvem som helst, men selveste idolet og drømmedama i egen høye person. Og nettopp fascinasjonen av Jamie kommer til å besegle Elvins skjebne. I første omgang virker den nye dama, Victoria, normal nok, sitt tiltrekkende ytre og sin fascinerende bakgrunn til tross.

Elvin møter henne i skjul, og det trekker opp til en tradisjonell trekanthistorie. Men allerede fra første stund har vi forstått at det er langt mer skrekkslagende ting i vente.

Over stokk og stein

Victoria blir avslørt som en temmelig vidløftig dame som lokker Elvin i et spill som får de verste følger. Ikke bare endrer livet hans karakter, han blir også en annen selv og gir seg til å handle som om han var en person i en skrekkfilm. Blod var ikke hans store nummer før, hvis det da ikke fløt på film, nå får han selv blod på hendene.

Det går over stokk og stein, og tidvis er det i og for seg ganske underholdende. Men etter hvert blir det temmelig masete.

Både språket og handlingen er anstrengt oppgiret, og det virker som om forfatteren ikke helt vet hvor han vil hen med det som i utgangspunktet er en rimelig god idé.

Har man ikke noe annet å foreta seg en kjedelig høstkveld, er likevel «Stereo» god nok til å slå i hjel et par timer med - i alle fall bedre enn en skrekkfilm, skulle jeg mene.