ANTIBAC: Aschehougs hagefest er festen som ikke har tid til å bli sjuk. Foto: Nina Hansen
ANTIBAC: Aschehougs hagefest er festen som ikke har tid til å bli sjuk. Foto: Nina HansenVis mer

Steril hagefest

Når Anne B. Ragde desinfiserer seg på Aschehougs hagefest vet du at året er 2009.

Mindre penger, dårligere vær og svineinfluensa. Det er historien om 2009. Oversatt til Aschehougs hagefest betyr det magrere servering, truende regnbyger og et par flasker med desinfiserende væske plassert på hushjørnet av den ærverdige praktvillaen i Drammensveien 99: adressen som siden tidenes morgen har vært åsted for den aller gjeveste av alle gjeve minglefester i Norge.

—Æ har itj tid te å bli sjuk. Æ har svineifluensa-skrækk. Hær går æ jo og klæm på så mange. Der gikk rougen, sier Anne B. Ragde mens hun smører ansiktet med rikelige mengder sprit.

Desinfiseringsflaskene sto for øvrig temmelig urørt, men Ragdes innstilling er betegnende for Norges kultur- og kjendiselites innsatsvilje denne kvelden. Javisst tråkker verden i motbakke, men her er fortsatt Dag Solstad med bustete hår og uforståelige svar på journalistenes spørsmål.

Her er Aslak Nore, som hilser Dagbladet med å si at han boikotter oss. Her er Per Sundnes som ønsker Mia Gundersen «lykke til» før hun går inn til selskapet.

Her blir Thure Erik Lund tildelt Aschehougprisen, og serverer en takketale så springende, så forvirret selvransakende, stilistisk perfekt og full av selvtillit at alle skjønner han kan bli den nye Solstad.

Etterpå steller han seg under et tre i utkanten av festen og hepper med skuldrene når vi gratulerer. Perfekt!

På Aschehougs hagefest hviler ingen. Venstreside-ideolog Magnus Marsdal har den siste tida rehabilitert seg fra rollen han var i ferd med å skli inn i som venstreradikal posør. Han bekrefter prosjektet ved å snakke seg vekk fra å bli fotografert av Dagbladet.

Jens Stoltenberg har et annet prosjekt. Han gir eller får en klem for hvert andre skritt han tar, og der kommer den nysteriliserte Ragde og sniker seg til en klem.

—Hvor lenge har du vært her, spør vi Stoltenberg i det han drar med seg pappa Thorvald. De skal rekke en radiosending.

—Tre kvarter, en time, svarer Stoltenberg.

—Hvilken klem likte du best? spør vi.

—Den siste klemmen er alltid den beste, svarer Stoltenberg.

Dette er mannen som ikke ville gi Giske en klem? Og hvor var forresten han? I Trondheim, for å markere 100års-jubileet til Trondheim symfoniorkester. På en dag som denne.

Vi går ut portene fra festen, og forbi en masete dame i femtiårene som skriker om alle taxiene hun skal ha sendt til Drammensveien 99. Da er det godt å runde hjørnet, og se at en smilende Kåre Willoch med frue har satt seg for å vente på trikken hjem.


Og hvem sitter og venter på trikken på andre siden av gata? Maleren Håkon Bleken. Duskregnet kommer. På bilradioen snakker Stoltenberg junior og senior om gamledager. Vi kan puste lettet ut, og vite at verden går videre her utenfor hagefesten. I litt roligere tempo.